*
28 januar 2014
Nei, fosterforeldre har ingen unnskyldning
Av Marianne Haslev Skånland, Oslo
•••
Artikkelen ble publisert som leserbrev i Oppland Arbeiderblad den 28 januar 2014.
•••
Et googlesøk på ordet 'fosterforeldre' i Oppland Arbeiderblad viser artikler opp igjennom årene (det er nyttig at arkivet holdes så bra søkbart, oa!).
De fleste slike artikler har etterlyst flere fosterforeldre eller fortalt hvor positivt det er. Så også artikkelen fra Linn Jeanette Nymoen den 23.01.14. "Fosterforeldre" forteller 24.01. mer en redselshistorie, men vil allikevel ta et nytt fosterbarn. I realiteten er begge disse uttalelsene preget av samme tankegang. Det er ikke overraskende, for de er opplært av barnevernet. Og barnevernets fremstilling av sin virksomhet, av omsorgsovertagelse og av biologiske foreldre er uopphørlig den samme, og har gått rett inn hos storparten av befolkningen.
"Fosterforeldre" beskriver egen situasjon: "Kanskje slutte i den stressende jobben du har, kunne være hjemme med barna, kosedager med familien, senke tempoet, samt faste inntekter samtidig som du gjør en god gjerning; til beste for barnet og dere alle." Påfallende fraværende er enhver interesse for hva forhistorien virkelig er. Om foreldrene skriver de overfladisk, antyder rus og 'uegnethet', og "de vil ofte hate DEG fordi du har barnet deres, selv om du overhodet ikke har noe med omsorgsovertakelsen å gjøre". Nymoen tillater seg å skrive om foreldrene: "de har blitt fratatt hovedomsorgen", og mener vel dermed å ufarliggjøre omsorgsovertagelsen, som om foreldrene 'selvsagt' fortsatt deltar i barnas liv, bare ikke som 'hovedomsorgspersoner'. Slik er det jo ikke. Barnevernet gjør normalt sitt ytterste for å tvinge barnas hele familie fullstendig bort, iallfall hvis de er uenige i omsorgsovertagelsen. Og det er det naturlig at de er: det er foreldres instinkt å ville ha barna nær seg, og det er slik arten har overlevet. Her taler de verdifulleste sidene ved naturen, ikke noen forrykt, egoistisk domineringstrang.
'Å ville gjøre en god gjerning' bør øyeblikkelig minne oss om at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Når man er med på å gjøre barnevernets handlemåte mulig, da har man med omsorgsovertagelsen å gjøre. Svært mange rettssaker, særlig i Tyskland etter krigen, og senere mot østtyske grensevakter som hadde skutt flyktninger, gjør klart et viktig prinsipp: man har ansvar for hva man gjør, selv hvis man utfører ordre om ulovligheter eller bare gjør en betalt jobb uten å bry seg med hva ens tjenester har for konsekvenser.
Hva om barnevernets fremstilling av foreldrene er usann? Jeg har lang, til dels detaljert, erfaring for at det er den særdeles ofte. Jeg har vært i retten / fylkesnevnden / länsretten som sakkyndig vitne i barnevernssaker et halvt dusin ganger, blant annet den hvor Oslo kommune tvangs-bortadopterte en pike på tross av at Norge var dømt for krenkelse av menneskerettighetene ved Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol (EMD) i Strasbourg. Jeg kjenner også, nært, svært mange andre saker.
Siv Westerberg i Göteborg er en ledende menneskerettighetsjurist på familierettsområdet. Hun har blant annet lykkes i å få 9 saker mot Sverige inn for EMD og har vunnet 7 av dem. Hun har i en årrekke kjempet for familier som det svenske sosialvesenet (barnevernet) har sprengt, og kjenner alle systemets aspekter til bunns. Bare google hennes navn, og det kommer opp en hærskare av innsiktsfulle artikler! Hun anslår at opp mot 90 prosent av alle omsorgsovertagelser i Sverige er unødvendige og til og med ubegrunnet og sterkt skadelige. Sverige driver barnevern etter samme idealer som Norge.
Advokat Sverre Kvilhaug, som drev praksis i Lindås i Nord-Hordland, og som likeledes kjenner barnevernet i dybden, har skrevet svært opplysende artikler og en bok, blant annet basert på forskning han har funnet frem til som burde stå sentralt i enhver barneverners og psykologs argumentasjon, men som de tier ihjel. Kvilhaug har anslått gale og skadelige omsorgsovertagelser i Norge til å være i hvert fall omtrent 80 prosent. Bare google!
Fosterforeldrene bør spørre seg selv, og det bør vi andre også: Hvis det virkelig er så mange foreldre som barnevernet sier som driver med rus og vold og overgrep slik at det er umulig å la barna være der, hvorfor skjer det relativt ofte at barnevernet ikke klarer å oppdage eller håndtere slike saker? Hvorfor er det at barnevernet bruker utrolige ressurser på helt andre saker? Hvorfor stenger de da ute barnas storfamilier? Hvorfor forlanger de ikke at fosterforeldre holder nær kontakt med foreldrene slik at barna kan få treffe dem så ofte som mulig når foreldrene er i stand til det og slik avhjelpe savnet?
Men det er enda alvorligere enn et spørsmål om hvorvidt grunnlaget for omsorgsovertagelsen er løgnaktig. La oss flytte blikket fra foreldrene til barna. Selv i tilfeller hvor foreldrene virkelig er ute av stand til å ha barna hjemme, er det for barna normalt en fryktelig påkjenning og ofte faktisk et evig traume å bli berøvet sine foreldre. Fosterbarns betydelig økede sykelighet forteller om vedvarende stress, noe som tar på immunsystemet og alle kroppens funksjoner. De har overhyppighet av dødelighet. De nærmeste til å ta seg av barn hvis foreldrene er borte, er besteforeldre. Det er bare egen familie som barn har de naturlige, følelsesmessige kjærlighetsbånd til som gir håp om ro og forankring. Alle vederheftige statistikker viser da også en påfallende og alarmerende samfunnsfiendtlighet og en alarmerende skjebne for en alarmerende høy prosent av fosterbarn. Kan ikke fosterhjem gi godt resultat? Jo, men i langt færre tilfeller, og omsorgspersonene der har ikke den naturlige samhørigheten til å hjelpe seg.
Hvorfor tror man barn gjør slike ting som "Fosterforeldre" beskriver? Og hvorfor flykter de fra fosterhjem og institusjoner i høyt antall? I Sverige ble to fosterbarn på 6-7 år funnet da de gikk langs motorveien. De ville hjem til moren. Den canadiske læreren Kropp nevner i boken I'll Be the Parent, You Be the Kid (1998, s 137) i forbindelse med barnebortføring at av 51.973 barn rapportert forsvunnet i Canada i 1994, var 40.140 rømlinger, og de aller fleste av dem vendte hjem av egen drift innen 48 timer. Dette tallet kan man for eksempel sammenligne med fosterbarn som rømmer/flykter fra fosterhjem og hvor de drar hen. Det finnes blant annet tall i Jönsons Sammanbrott i familjehem (1995), en utredning foretatt for Socialstyrelsen som undersøkte 189 fosterhjemsplasseringer i Sverige ("familjehem" betyr fosterhjem). Av disse plasseringene resulterte 44 % i sammenbrudd, det vil si at barna ikke vendte tilbake til fosterhjemmene og at fosterhjemsplasseringen måtte avsluttes før sosialvesenet ønsket (s 26). Andre, internasjonale studier Jönson viser til har lignende prosenter (s 12-13). De to dominerende faktorer er at fosterhjemmet ikke greier barnet (35%), og at barnet rømmer, nekter å vende tilbake, flytter hjem til sin biologiske familie (35%). Ved 8% av sammenbruddene var utløsende årsak mishandling/overgrep mot fosterbarnet i fosterhjemmet og andre misforhold der (s 42). Plasseringer av fosterbarn hos slekt resulterte i 26% sammenbrudd, hos ikke-slekt i 47% (s 35).
I løpet av de siste 15 årene er det kommet så mye tilgjengelig stoff, blant annet på nettet, om hvordan barnevernet i realiteten er, at fosterforeldre ikke kan unnskylde seg med at de ikke kjenner til det fordi de har opplevet noe annet. Når de vil arbeide for barnevernet, må de ha til plikt å sette seg inn i de sprengte familienes lidelser, den virkeligheten våre myndigheter hele tiden skjuler.
*
*