*
29 juli / 1 november 2015
Enda en barneverner med gamle påstander
Av Marianne Haslev Skånland
Det slår sjelden feil: Hvis barnevernet kritiseres, kommer 'oppfølging' i form av barnevernspropaganda av kjent merke i avisene rundt om, som her:
Anne Grønsund:
Et godt barnevern - felles ansvar
Sandefjords Blad, 28 juli 2015
Denne gangen er det altså i Sandefjord, øyensynlig for å prøve å motvirke Fagfolk i opprør mot barnevernet tidligere i måneden.
*
Alle argumentene og påstandene til Grønsund kjenner vi fra før. Her kommer uttalelser som "Vi jobber etter prinsippet om barnets beste og har et barneperspektiv på de vurderingene som fattes."
Som om foreldre og et barns øvrige familie ikke har barnets beste for øye. Og som vanlig uten at 'barnets beste' blir konkretisert av Grønsund. Barneverneres egne forsikringer om at de arbeider for barns beste er imidlertid intet bevis for at det de gjør gavner barn. Barnevernets resultater viser tvert imot at det ikke er slik. Uten at barnevernere og myndighetene viser den miste våkenhet for dette.
Det er naturligvis en tilsnikelse å late som om barnevernet har en spesiell kompetanse og rett til å avgjøre hva 'barnets beste' er. Slik uttrykket brukes av barnevernet, inklusive i rettssalene, er det innholdstomt, slik advokat Erik Rolfsen sier klart i Barnevernet og keiserens nye klær:
"Uttrykket «barnets beste» lyder så fint og riktig. Problemet er at til tross for at «til beste for barnet» er et juridisk begrep og benyttes i lovteksten (barnevernloven § 4-1), har det et ubestemt innhold. Her finnes ingen målbare, objektive kriterier. I tillegg må man spørre seg om hvem som har kompetanse til å vurdere hva som er til det beste for et barn i en gitt situasjon."
*
Grønsund: "En omsorgsovertagelse er ikke en straff selv om det kan oppleves slik for foreldrene. En omsorgsovertagelse handler om barnets behov for omsorg. For barnet kan det være livsnødvendig å få andre omsorgsbetingelser."
Ganske lettvint og uforstandig om hva som skaper trygghet eller fortvilelse hos barn. Sentralt blant ulykker er det å berøves foreldrene. Det helt sentrale for et barn er faktisk ikke 'omsorgsbetingelser'; det er å kunne søke tilflukt hos den uunværlige, nære familien som de har uerstattelige kjærlighetsbånd til. Jf Skal foreldre og andre slektninger "vurderes" som om de søker jobb?
Her er forøvrig hva et tidligere barnevernsbarn har å fortelle om den straffen adskillelsen fra foreldrene påførte ham og brødrene: En som skriver klart om tragedien med adskillelse fra foreldrene.
Grønsund viser også en overfladisk neglisjering av hvordan foreldre rammes. Det er ikke slik at foreldres fortvilelse er irrelevant. De er fortvilet av samme grunn som barna er fortvilet: fordi de berøves den samhørigheten som fra naturens side er barns beste beskyttelse.
– – barns beste beskyttelse – – livsnødvendig – : En stor gruppe forskere, Agid, Canetti, Shapira, Zislin og et dusin andre, har levert omfattende arbeider om barn som skilles fra sine foreldre: slike barn har stor overhyppighet av sykdom, fysisk så vel som psykisk, og især når de skilles fra foreldrene av annen grunn enn foreldrenes død! Det ligger flere artikler på nettet!
*
"Barnevernet har selvsagt samtaler med barn. Jeg sier selvsagt fordi det på ingen måter er lovstridig. Det er nødvendig og lovpålagt for å sikre at barnets perspektiv kommer frem."
Men det er utvilsomt lovstridig å lyve om det, eller å presse barnet til å si bestemte ting. Hva med psykolog Turid Kavlis 'samtale' med dette barnet?:
Turid Kavli, manipulerer barn til å beskrive overgrep!
Barnets perspektiv kommer vanligvis ikke frem i det barnevernet fremlegger. Tvert imot, det er barnevernets 'perspektiv' – det barnevernet har egeninteresse av – som fremlegges. Barneverneres inkompetanse til å snakke både sant og meningsfylt med barn og rapportere sannferdig om det, er ganske velkjent. De er også eksperter i å fordreie sannheten overfor barna – barna utsettes for 'hjernevask' av barnevernsfolk og fosterfolk.
*
Ansvarsfraskrivelsen:
"Det er ikke barnevernet som fatter vedtak om omsorgsovertakelse, det er fylkesnemnda som har vedtaksmyndighet i saker om omsorgsovertagelse."
Rolfsen sier, i ovennevnte artikkel:
"Når saken kommer for Fylkesnemda (spesialdomstol for barnevernssaker), blir rapporten avgjørende for sakens utfall. Det er ikke så rart. Hvordan skal en nemd, ledet av en jurist, overkjøre en sakkyndig på feltet når det gjelder noe så ubestemt som uttrykket «barnets beste»? …..
…. Det tragikomiske er at hvis saken ankes til tingretten, gjentar den samme forestillingen seg. Tingrettsdommeren vil legge avgjørende vekt på den samme rapporten og vitneforklaringen fra den samme sakkyndige. Resultatet blir dermed det samme."
Minst like klargjørende om fylkesnevndene, som Grønsund gjemmer seg bak, er artikkelen Mangelfull rettssikkerhet av Bjørn Bjøro, som selv har arbeidet i barnevernet:
"Når barnevernet mener at det kan være grunnlag for å vurdere å ta omsorg, og ofte før det stadiet, er det vanlig at barnevernet systematisk utelater vesentlig av de positive sidene fra sine dokumenter, men fordreier virkeligheten ved i størst grad å ta med det negative. ….
… Dermed svikter Fylkesnemnda fundamentalt i rettssikkerheten. Den er formell, nesten uten realitet. ….
… Dette forsterkes av at barnevernet kjøper inn psykolograpporter fra sakkyndige, som får et økonomisk avhengighetsforhold til barnevernet. Mange av dem fordreier slik de tror at kjøperen barnevernet vil ha det for presentasjon i fylkesnemnda.
Fylkesnemndas bidrag er at den svært sjelden og i liten grad går inn i dybden med avdekking av de systematiske manipuleringene og fordreiningene."
*
Men helt sentrale er barneverneres uriktige forestillinger om hva som er nødvendig og godt for barn. Grønsund mener: "Det er for mange eksempler på barn som er blitt værende i for dårlige omsorgssituasjoner over for lang tid. Vi må i større grad gjøre det enklere for barn å snakke med barnevernet og lettere å si ifra om det som er vanskelig for dem. Så hilser vi en debatt om hvordan vi kan styrke kompetanse og bemanning i barnevernet velkommen."
'Dårlige omsorgssituasjoner'? Grønsunds tankegang er klar: Slike skal barn fjernes fra. Det betyr at de mister sine foreldre og annen familie.
Det er avgjørende for en familie å klare å holde sammen – alt annet: de ytre forhold, økonomi, skoleprestasjoner, 'stimulering', ditt og datt – er uvesentlige i forhold til dette. Jevnfør hva Roman Polanski har sagt om familiebåndenes viktighet, selv i meget dårlige 'omsorgssituasjoner' under krigen: "Jeg var barn og jeg ville leve, jeg ville gjense mine foreldre. Av alle mulige former for lidelse var dette den største: adskillelsen fra foreldrene. Jeg tror at for barnet er dette det tristeste og det mest tragiske. Det å ha det ukomfortabelt, sult, hva som helst – det er absolutt underordnet. Men å lengte etter å få se min far komme gående mot meg i sneen, det var den virkelige sorgen. Å lengte etter å få gjense min mor, som var den første som ble tatt."
Ettersom barnevernskretser har sine merkverdige forestillinger om barn, foreldre, livet, og 'tilknytning', er det ikke liv laga for det de driver med. For å få retten til familiesamhold tilbake på plass – i sannhet til barnets beste –, i lovgivning, praksis og i folks forestillingsverden, er det nødvendig - ikke med en debatt med barnevernere til kua kommer hjem, men å få det nåværende barnevern nedlagt, likeså få avviklet den utdannelsen de nå har, og så begynne på nytt, og bygge opp en sosialtjeneste fra grunnen. Juristenes utdannelse om barnevern må også endres fra grunnen. Intet annet fører trolig til noe som helst resultat.
Grønsund har rett i at opprøret er 'gryende'. Det var på høy tid at Norges befolkning mer generelt våknet opp til hva man lar vårt barne'vern' gjøre mot familier. Ofrene, både barn og deres foreldre, har vært rammet faktisk over generasjoner. Men de har vært relativt få, og Ola Nordmanns tendens er å stole på at myndigheter og offentlig ansatte snakker sant og er kompetente. Det som er av nyere dato, er at barnevernet har fått stadig mere makt og ressurser, og deres overgrep mot familier blir derfor flere; derved blir det også flere omkringstående som ser virkeligheten. Det er virkelig en oppvåkning å spore, blant annet i kommentarer til avisenes artikler på nett.
Fra Bjøros artikkel:
"Slik forholdene er i dag, kan barnevernet slippe unna med ikke å opptre til barnets beste."
*
*