*
5 mai 2015
Uttaler ikke barnevernet seg til media?
av Marianne Haslev Skånland
Audgunn Oltedal og Helga Johannesdottir undrer seg i Dagsavisen over hvorfor barnevernet ikke uttaler seg når taushetsplikten ikke er til hinder for det, mens politiet er langt mere informativt overfor media:
Et "ansiktsløst" barnevern
Dagsavisen, 4 mai 2015
For det første stemmer det ikke, i min erfaring, at barnevernet ikke uttaler seg. Tvert imot, de får til de grader pressens og andre medias velvilje til å uttale seg om sin egen storartethet. Men det er riktig nok at de stort sett uttaler seg i generelle vendinger, ikke om konkrete detaljer i sine handlinger og påstander i den enkelte barnevernssak. Oltedal og Johannesdottirs artikkel blander uklart sammen konkrete saker (påstander vedrørende Litauensakene, jf her og her) med det de øyensynlig vil, nemlig at barnevernet skal drive sin generelle propaganda enda kraftigere: "Hvorfor svarer ikke ledelsen i barnevernet på spørsmål om hva barnevernet gjør, er og vil?" Ja men det gjør da barnevernet! Hele tiden! Nå har den norske ambassadør i Litauen hyret inn et PR-byrå for å "fremlegge Norges syn".
I generelle uttalelser fra barnevernet og myndighetene utelates allikevel hele den omfattende evidens for det negative ved barnevernets aktiviteter. Det finnes statistikker over hvordan resultatet er for barn som barnevernet "tar seg av", og over hvordan de har det i den tiden de er under barnevernets "omsorg" eller er utsatt for barnevernets "hjelpetiltak" (blant annet over hvor mange som flykter, og bringes tilbake til barnevernets favntak med makt og politi). Disse opplysningene bør jo ha en sentral plass, særlig hvis man er så allergisk mot enkeltsaker at man ikke vil la seg belære av de mange enkeltsakene som er svært konvergerende og som tilsammen jo utgjør det meste av det generelle bildet. Alt dette, og særlig implikasjonene av det, forties. Det som presenteres, er udokumenterte påstander som at "i de aller fleste tilfeller", at "alt er prøvet før man går til omsorgsovertagelse", "i noen tilfeller klarer ikke foreldre …".
For å plassere all propagandaen til beste for norsk barnevern i sin sammenheng og opplyse folk, trengs det ikke mere luftig svada om hva barnevernet gjør, er og vil. Det trengs derimot kraftig fremvisning av virkeligheten. Den får man demonstrert gjennom å se nøyaktig og detaljert på hvordan en uhorvelig mengde enkeltsaker finner sted. Det er her barnevernet er taust.
Så hvorfor uttaler ikke barnevernet seg konkret om enkeltsaker?
Det er 2 grunner til det:
1
Ved å henvise til taushetsplikt eller til hensynet til barn og/eller foreldre får barnevernet plantet den idé at familien i saken er særdeles uskikket til å ta seg av sine barn, at de antagelig har forgått seg på meget alvorlig vis, og at barnevernet er de ansvarsfulle beskyttere av barnet mot eksponering av hvor forferdelig familien er.
Mediafolk er akkurat som nordmenn flest: de stoler på at offentlig ansatte er hederlige, ansvarlige, innsiktsfulle og velkvalifiserte – og så godtar media disse antydningene om at barnevernet naturligvis er å stole på i sine vurderinger.
Nordmenn flest stoler på at medias rapportører naturligvis har dyp innsikt i saken selv om de ikke "kan skrive alt", for journalister er vel hederlige, ansvarlige, innsiktsfulle og velkvalifiserte, og de stoler på at det er naturligvis de offentlig ansatte i barnevernet også – så leserne tror at det "naturligvis" må ligge noe meget alvorlig bak når barnevernet ikke finner å kunne uttale seg.
2
Hvis barnevernets fremgangsmåter, argumenter, påstander og detaljer fra sakene ble lagt åpent frem, ville nordmenn – også lettvinte journalister – få se en annen virkelighet enn den som hersker i gjeldende ideologi i vårt samfunn i dag.
Det ville passe barnevernet dårlig. Altså tier de, for å beskytte seg selv, sin arbeidsgiver/arbeidsplass kommunen, og alle de andre involverte i barnevernsindustrien.
*
Politiet skjuler nok fra tid til annen forhold som ikke er noen reklame for dem. Når slike forhold kommer frem, vekker de berettiget oppmerksomhet, og fører til krav om omlegging. Politiet har imidlertid neppe på generell basis noe tilsvarende behov som barnevernet for å skjule at nær sagt hele virksomheten er anderledes enn den gir seg ut for å være. Derav antagelig forskjellen i villighet til å uttale seg.
Realistisk innsyn i en del barnevernssaker, blant annet som sakkyndig vitne i rett og fylkesnevnd, ga meg tidlig en viss forståelse av denne virkeligheten, som er så forskjellig fra det politisk korrekte bildet. Men det er ikke særlig vanskelig å sette seg inn i det, hvis man ikke lar seg stoppe av fordommer og politisk tungetale.
Oltedal har antagelig liten innsikt i hva som foregår med barn og foreldre som barnevernet angriper? Det må vel være derfor hun undrer seg. Om Johannesdottir sies det i artikkelen at hun er førstelektor ved HiOA (Høgskolen i Oslo og Akershus), så hun vet vel noe. Men det er tvilsomt om hun ønsker at barnevernet skal uttale seg om noe annet enn det glansbildet – tilsatt koloritt av barnevernere som martyrer for barn – som er det offisielt vedtatte i Norge allerede.
De to ønsker mere av det samme. Det svarer dårlig til barns og familiers behov.
*