*
Bergen 21. september 2011
Hjelper barnevernet fattige familier?
Av Marianne Haslev Skånland
Ytelser til familiene?
Nylig fikk jeg referert fra en debatt mellom Kåre Willoch (H) og barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken (SV).
Willoch skal ha sagt at regjeringen har gjort den økonomiske situasjonen vanskeligere for økonomisk svake familier, ved at barnetrygden ikke er oppjustert til å holde følge med prisstigningen. Lysbakken har innvendt mot dette at man måtte se flere ting i sammenheng: Selv om barnetrygden reelt er gått ned, mener Lysbakken at familiene er blitt tilført ekstra ressurser ved at han har gitt barnevernet mere penger.
Montro. Det er særs tvilsomt om familier som opplever barnevernets ødeleggelser, oppfatter de stadig økende ressursene barnevernet sjarmerer seg til, som en hjelp til familiene.
Barnevernets fremgangsmåte og familienes økonomi
En teknikk barnevernet anvender, er nettopp å komme med tiltak og krav som tapper familiene økonomisk. Det finnes plenty av typer: De forlanger f.eks at foreldre skal møte her og der til konferanser og aktiviteter og undersøkelser som gjør det umulig for foreldrene å passe sitt arbeid. Barnevernet hindrer foreldre i å fullføre en utdannelse som vil gjøre foreldrene uavhengige. De forlanger at foreldrene skal flytte, f.eks fra en bolig hvor familien er selvstendig til et "mødrehjem" eller "familiesenter" eller annen bolig som barnevernet styrer. Eller de forlanger at familien ikke skal flytte til et sted som gir familien selvstendighet og privatliv eller arbeid – flytting kan barnevernet stigmatisere som "vagabondering", og det tolkes standard som "omsorgssvikt". (Motviljen mot tatere og andre nomadiske grupper er fortsatt i fullt flor i barnevernets tenkemåte.) Det ble f.eks i en sak anført mot en mor barnevernet angrep, at hun hadde flyttet og derfor var "omflakkende"; barnevernet unngikk å nevne at flyttingen var fra en kjellerleilighet og opp noen etasjer til en varmere og mere solfylt leilighet i samme blokk.
Først og fremst driver barnevernet langvarige "undersøkelser" som berøver foreldre enhver trygghet for barna sine. Dette er tortur, og den gjør mange temmelig syke og ute av stand til å arbeide normalt.
Denne barnevernets virksomhet rammer først og fremst fattige familier. De har minst mulighet for å gå til advokat fra dag én, da man må betale det selv; de har minst ressurser til å lete seg kritisk frem til en av de få advokater som ikke avslappet "samarbeider" med barnevernet, og til om nødvendig å betale advokaten selv hvis det offentlige påberoper seg områdebegrensning e.l.; de har minst økonomisk mulighet til å engasjere sine egne, reelt kompetente sakkyndige, eventuelt fra utlandet, for å få slått tilbake barnevernets uvettige påstander; de har i minst grad pengesterke og mektige forbindelser som kan gjøre urimelighetene kjent, tillegges troverdighet og få oppmerksomhet; de er i sterkest grad avhengig av det offentlige for inntekter, som f.eks trygdeytelser, attføring, sosialhjelp. Dertil kommer at mange troskyldige foreldre henvender seg til barnevernet nettopp om økonomiske problemer, i den tro at barnevernet vil hjelpe dem økonomisk til beste for barna, uten at foreldrene forstår at det er starten på en regulær barnevernssak som ender med omsorgsovertagelse eller annen ufrihet. Og når de forstår det, er det for sent.
Jeg har sett en rekke barnevernssaker som både i startfasen og senere egentlig har dreiet seg om dårlig økonomi. Selv om barnevernet kanskje ikke innrømmer det direkte men gir begrunnelser med ymse forkledninger, bruker de dårlig økonomi som et tungt argument mot foreldrene og tvangsfjerner reelt barn fra foreldre fordi familien er for fattig til å gi barna alt barnevernet mener de trenger av materielle goder og sosiale festligheter. Barnevernet går uten blygsel imot at barna skal få komme hjem igjen, med den begrunnelse at foreldrene ikke har økonomiske ressurser mens fosterfamiliene kan gi barna et "bedre miljø".
*
Gerd Benneche 1986 (1), s 55-56, skriver følgende:
Etter § 16 c) kan inngrep settes i verk
Når barnet er uten forsørger eller foreldrene ikke er i stand til å forsørge det på forsvarlig måte, og det heller ikke på annen måte blir sørget forsvarlig for det.
Bestemmelsen sikter i første rekke på barns økonomiske forsørgelse. I en sak som var oppe i . . . herredsrett la regjeringsadvokaten ned påstand om at omsorgen for et barn ikke måtte heves under henvisning til § 16 c) fordi faren ikke kunne regne med stabilt arbeid, og moren ikke kunne ta jobb utenfor hjemmet. Han fikk ikke medhold. Etter rettens mening
"må det være klinkende klart at et barn ikke skal tas fra foreldrene fordi disse ikke kan forsørge det, dersom forholdene kan rettes ved økonomisk hjelp."
Dette syn får støtte i Sosiallovutvalgets innstilling (s. 156)
"I dagens samfunn ville det imidlertid være urimelig om økonomisk nød alene skulle være grunn til å fjerne barn fra hjemmet."
Jeg er enig i dette resonnement. Etter det mildeste inngreps prinsipp må nemnda kunne sørge for at familien får den trygde- eller sosialhjelp som den tilkommer. Utelukkende svak økonomi kan ikke hjemle omsorgsovertakelse.
–
Det var imidlertid ikke klinkende klart for 30 år siden og er neppe klinkende klart for særlig mange blant barnevernere, kommuneadvokater, fylkesnevndsmedlemmer eller dommere i 2011 heller.
*
Norge ble felt i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg i saken om Adele Johansens datter Signe Malene, som de fra fødselen hadde nektet Adele å ha hos seg og kvikt også hindret henne i ethvert samvær med (for at de lettvint skulle kunne si at det ikke forelå noen "tilknytning" mellom mor og datter og derved hindre gjenforening (2)). Norske myndigheter kjørte allikevel, etter Strasbourg-dommen som de hadde tapt, igjennom at Signe Malene skulle bortadopteres til fosterforeldrene. I vedtaket i fylkesnevndssaken om dette i 1997 uttaler fylkesnevnden:
Nemnda er kjent med at Adele Johansen lever i en temporært vanskelig situasjon
som eneforsørger med stor forsørgelsesbyrde og stram økonomi. Dette kan kanskje
si noe om hvilke muligheter Adele Johansen vil ha for å møte jentas behov i et
langsiktig perspektiv. (3)
*
En sak fra Nord-Norge (eksempel d i (4) ):
En far hvis kone dør sitter igjen med tre mindre barn. Han har vanskelig for å klare alt alene, både det praktiske stellet og økonomien, så han ber om hjemmehjelp. Nei, det vil barnevernet ikke gi ham. De tvangsfjerner hans barn. Fosterfamiliene til disse barna får store ytelser til ekstra ditt og datt. Da faren sier til barnevernet: "Hvorfor i all verden gir dere ikke meg bare en brøkdel av dette og lar barna være hjemme hos meg?", svarer de fiendtlig og fordømmende: "Jaså, synes du ikke det er bra, kanskje, at vi bruker penger på ungene dine?"
*
Når man så ser på barnevernets velvillighet overfor sine godkjente fosterpersoner, er bildet et annet. Disse kan oppebære utrolige årslønner (det averteres f.eks etter fosterfolk som forespeiles 300.000 i årsinntekt for å ha et normalt fosterbarn boende), de får pensjonsrettigheter, ferielønn, betalt "avlastning" (da det besværlige fosterbarnet blir sendt til andre fosterpersoner), til tider betalt Syden-ferie, tilskudd til ekstra bil (for å bringe 2 fosterbarn til hver sin barnehage), tilskudd til å bygge ut sitt hus eller til "miljøvirksomhet" som båter og båthus, hester og stall.
Økonomi veves sammen med psyko-sosio-babbel
Barnevernet har også lang erfaring i å komplisere saker som starter som pengespørsmål og drive dem over i psyko-sosio-babbelets terreng. Det bryter familiene ned, og derfra er løpet kjørt. En av de ting foreldre derfor burde lære seg med én gang, er Alvheims bud nr 10 (5): "Behøver du hjelp, bruk venner og slektninger - eller klar deg uten." Klar deg uten! Klar deg selv! Det kan være hardt, men tvangsfjerning av barna er hardere, og kullsviertroen på at offentlige etater i "velferdsstaten" gir deg det du trenger og ønsker uten å gå til angrep på din frihet, er nå engang en fordreining av virkeligheten. For å klare seg, må folk forstå at barnevernet vil omsorgsovertagelser fremfor alt. At man ikke forstår at barnevernet kan ha noe motiv for dette, gir ingen trygghet mot at så skjer (6). – Det er fullt mulig at menneskene er mere mentalt sunne og realistiske i de land der man generelt mistror det offentlige og er på vakt; man vet at man lever i en røverstat styrt av noen banditter av noen maktmennesker, og venter seg ikke omkostningsfri hjelp.
Det er ikke for sterkt sagt at barnevernet sikler etter å angripe også barn i velstående, ressursrike familier i øvre sosiale sjikt. Men barnevernet er reddere for å gå til angrep der, for de møter kraftigere og mere effektiv motbør. Og i de tilfeller hvor de "griper inn" i slike familier, går de ofte helt anderledes frem enn vanlig: de viser sympati og forståelse, er så enige så enige med familien, viser vennlig interesse for hvordan det går, godtar familienes egne ønsker om hvordan reelle problemer skal håndteres – en riktig leverandør av solskinn-og-honning. Altså konsentrerer de sin vanlige fremgangsmåte stort sett om familier som er lettere å angripe, som er lette å stigmatisere overfor rettsapparat og godtfolk, og som ingen vil tro på hvis de forteller. Det peker ut de ubemidlede. De kan tvinges inn i maktesløsheten, de står hjelpeløse til å verge sine barn mot å bli berøvet sin familie.
Håndfast melking utført med moralisering
Økonomiske finurligheter begrenser seg ikke til den påfallende kontrasten mellom behandlingen av barnas familier og behandlingen av fosterfolk.
Nei da, i en god del saker krever det offentlige at foreldre som barna tas fra med tvang, skal betale oppfostringsbidrag for barna til det offentlige.
*
Ofstad og Skar 2004 (7) siterer loven:
§ 9-2 Foreldres underholdsplikt
Når et barn er plassert utenfor hjemmet som følge av et vedtak etter loven, kan kommunen kreve at foreldrene skal betale oppfostringsbidrag for den tid plasseringen varer. Ved forskrifter kan Kongen gi adgang til å kreve dekning også i vedkommendes formue.
. . .
Utgiftsdekning som nevnt kan bare kreves dersom dette må anses rimelig ut fra foreldrenes økonomiske situasjon.
*
"Rimelighets"betraktningen blir utøvet av de samme myndigheter som bifaller barnevernets tvangsfjerninger.
Begrunnelsen lovgivere og utøvende myndigheter gir for slik innkreving har den infernalske logikk man ofte støter på ved moraliserende sadisme satt i system. Man filosoferer om barnefordelingssaker og bidragssaker hvor den av foreldrene som barnet ikke bor hos, skal betale bidrag for barnets underhold til den andre forelderen, som har den daglige omsorgen for barnet. Og så mener man at dette er parallelt med situasjonen hvor det offentlige "må" ta seg av barna, ergo skal også foreldre betale når de er fratatt sine barn av barnevernet, og til og med bare gis adgang til å treffe barna for eksempel 2 timer i året.
Det denne typen justis minner meg mest om, er hvordan tyske jøder som av nazistene ble kommandert til å forlate sine hjem og dra østover til konsentrasjonsleirer, også selv måtte betale sine togbilletter frem til leirene.
Jeg kjenner til flere saker hvor slike oppfostringsbidrag innkreves, fra familier der vanskelig økonomi var en grunn til at barnevernet tok barna, og hvor familien er ytterligere ribbet i den håpløse kampen mot omsorgsovertagelsen. En av dem gjaldt en familie med en syk far og en mor som hadde et dårlig betalt arbeid i kommunen. Rimelig?
Noe burde utvilsomt foretas for systematisk å offentliggjøre hvem de er: politikerne som vedtar og nikker til en slik praksis, kommuneadvokatene som prosederer for det, og fylkesnevndsmedlemmene og dommerne som går for det.
Kynisk tankegang
Det burde gi tenkende mennesker grunn til ettertanke at sosialistisk ideologi, som prediker likeverd, ikke skjerper seg på dette området, og at heller ikke norsk mentalitet generelt har forandret seg på et par hundre år minst: De fattige blir ikke bare foraktet, de blir frihetsberøvet med kynisk selvgodhet og straffet dertil. Slik tankegang er utbredt også i andre land – hvilket likevel ikke unnskylder oss nordmenn. Hos Bo Vinnerljung (8) finner man oppskriften, og antagelsen om hvorfor oppskriften er berettiget – en oppskrift som stadig følges, tiår etter tiår, uansett hvor mange ganger den viser katastrofale resultater og uansett hvor falsk og direkte sadistisk "berettigelsen" er:
Ivern att ge små barn från fattiga familjer nya "godkända" föräldrar med motivet att förhindra en förmodad asocial utveckling, och därigenom även skydda samhället, återkommer i många länders barnavårdshistoria. Maragaret Barbalet (1983) konstaterar i sin historiska översikt av den australienska fosterbarnsvården, Far from a low gutter girl, att tankesättet under den första halvan av nittonhundratalet även innefattade en föreställning om svaga familjeband bland de fattiga. Deras barn antogs sakna samma innerliga känslor för familjen som fanns hos medelklassbarn, vilket gjorde "omplanteringar" legitima (samma slutsats görs i Middleton, 1971 om brittisk barnavård).
(For referansene se (9) og (10).)
Man kan trygt si at Barbalets begrensning til den første halvdelen av 1900-tallet er unødvendig. Tankegangen lever i beste velgående.
Slik er det i virkelighetens verden. De fleste av oss er totalt fantasiløse og uforstående om hvor viktig samhørigheten med egen familie er for barn. Den er en type kjærlighet som er så selvsagt og uartikulert at den er lite bevisst og dårlig forklart. Disse kjærlighetsbåndene til egen slekt er ikke et resultat av miljøet, ingen "sosial konstruksjon" (11), ikke et resultat av at individene spiller "sosiale roller" (12), den er ikke utviklet slik som tilknytningsteori antar: av en "tilknytningskonstruering" rettet mot hvem som helst (11, 13, 14).
Essensen i statsråd Lysbakkens og SV's idéer
Naturligvis mener SV det samme som sosialarbeiderne gjør. Ikke for intet er SV det parti de i sterk grad sogner til. At SV lukker øyne og ører for at barnevernsfolkene fortsetter med det de har gjort helt fra vergerådets dager for 100 år siden: å tyrannisere og ødelegge familier og især barna, er som ventet. Det er også som ventet at filosofien bak handlingene spekulerer seg frem til skiftende begrunnelser, prøver nye idéer, kommer tilbake til tidligere teorier, prøver gamle i ny innpakning (15), mens en del dypereliggende synsmåter består på tvers av skiftende samfunnsforhold og skiftende overflate-stemninger og resultatene blir som før – når det gjelder barnevern: dystre.
Det ligger i dagen – og de sier det vel forsåvidt åpent også – at Lysbakken & co ikke er interessert i at mennesker skal ha den viktige ressursen frihet til å gjøre egne valg og styre sitt eget liv. En ivrig feminist-politiker i SV's nære slektning Arbeiderpartiet sa det slik for noen få år siden, da man debatterte kontantstøtte versus barnehageplasser: "Nei, vi vil ikke at familiene skal velge selv, for da kan det hende at noen velger galt!"
Idealet hos statsråden er altså: bort med barnetrygd som gir familiene egne ressurser, inn med saksbehandling og undersøkelser og veiledning og samfunnsstyring av barna. Denne glorifiseringen av tvang foregir å gi økede goder fordi "fagfolk" og politikere med idéer styrer familiene, mens frie familier som holder seg med privatliv og selvstendige valg, regnes som utilstrekkelige og ofte skadelige (det er ikke rent sjelden man ser sosialarbeidere uttale at foreldre ikke har ekspertise til å gi omsorg og oppdragelse til egne barn).
Frihet til selvbestemmelse for individer og familier betraktes altså ikke som verdifullt i seg selv, det ansees som uvesentlig. En kollektivistisk ideologi forstår ikke at det på de fleste livsområder i det lange løp vil foretas langt bedre avgjørelser og mer fornuftige handlinger når individene selv bestemmer hva de skal gjøre og selv står for det. Det er nok derfor vi som biologisk art har utviklet en frihetstrang under livets harde vilkår: Frihetstrang har gavnet oss. De individer som har hatt en impuls til slik selvstendighet, har alt i alt tatt klokere valg og klart seg bedre, og deres etterkommere som har arvet denne egenskapen, har også klart seg bedre enn andre som ikke har hatt noen trang til å greie opp selv. Derved sprer frihetstrangen seg i befolkningen gjennom generasjonene (jf (11) avsnitt "7: Forklaringen"). Derfor er vi ulykkelige under slaveri.
Men i tillegg til tapet av frihet kommer det forhold at den virksomheten barnevernet faktisk utfører overfor især fattige familier med problemer, under dekke av å være hjelp til familiene (til og med tvangsfjerning av barna fremstiller barnevernet ikke sjelden som et hjelpetiltak, både til foreldre og til barn som er fortvilet over det), er så skadelig som den er (se kulepunktene i innledningen i (16)). Hvilken virkning det har på leveforholdene og optimismen i familier som er fattige fra før at de tvinges til å betale det offentlige for overgrepene mot dem, trenger knapt å kommenteres.
Forøvrig har frihetsberøvelse og tvang normalt mørke sider. Det er høyst synlig innenfor samfunnsområder som psykiatri og kriminalvesenet. Det er mere subtilt innenfor barnevernet, hvor folk flest ikke fester seg ved at det er bastant, brutal tvang som utøves. Den offentlige propagandaen som fremstiller barnevernet som faglig solid, hjelpsomt og ufarlig, har vært meget effektiv. Og i Lysbakkens verden er de økede bevilgningene til barnevernet altså en ressursberikelse for familiene. Familier som forteller om det motsatte, blir mistrodd og avfeiet.
Willoch og partiet Høyre
Kåre Willoch har utvilsomt rett i at nedgang i barnetrygdens verdi er å berøve fattige familier et gode, og dette blir på ingen måte oppveiet gjennom økede ressurser i barnevernet, tvert imot.
Ikke sånn å forstå at Willoch og partiet hans er noen støtte for barnevernsrammede familier. Partiet Høyre har vært og er uinteressert i hvordan de forfulgte familiene behandles, og er i de senere år blitt svært skadelige i sin likegyldighet for ofrene og sin entusiasme for barnevernet og allehånde lover og regler som forverrer situasjonen (17, 18).
*
Referanser og fotnoter:
(1)
Gerd Benneche (1986): Barnevernet i Norge
2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-07785-3
(2)
Påstanden om null tilknytning er relativt hul. Signe Malene gjorde allerede som barn, og også videre oppover i tenårene, relativt iherdige forsøk på å få kontakt med sin mor, og ropte i telefonen til sin halvbror at hun elsket sin mor.
(3)
Uttalelsen om økonomi fra fylkesnevndsvedtaket har vært sitert av meg som sakkyndig vitne i de påfølgende rettssaker, som på Adele Johansens forlangende gikk for åpen rett med presse og andre tilhørere tilstede, men hvor myndighetene senere har forsøkt å få alt de selv har gjort mørkelagt med omfattende trusler om taushetsplikt.
(4)
Marianne Haslev Skånland (2006): Barnevernet – dessverre en skadevolder. 2: Innhold, omfang, årsaker og mekanismer i barnevernets virksomhet
(5)
Alvheims ti bud
(6)
Tvisteløsningsnemnda avslører kommunene
(7)
Kari Ofstad & Randi Skar (2004): Barnevernloven med kommentarer
2. utgave. Oslo: Gyldendal
(8)
Bo Vinnerljung (1996): Fosterbarn som vuxna
Lund Studies in Social Welfare XIII
Lund: Arkiv förlag. ISBN 91-7924-091-7
(9)
Margaret Barbalet (1983): Far from a low gutter girl
Melbourne: Oxford University Press
(10)
N. Middleton (1971): When family failed
London: Gollancz
(11)
Marianne Haslev Skånland (2005): Fakta og forskning: Barnemishandling som barnevernsmyndighetene ikke ønsker å kjenne til - 2:
Vold mot stebarn kontra biologiske barn. Daly & Wilsons forskning
Se spesielt avsnittet "8. Daly og Wilson mot sosialfagenes representanter"
(12)
Martin Daly & Margo Wilson (1996): "Violence Against Stepchildren", Current Directions in Psychological Science 1996:5 (s 77-81). American Psychological Society
Se spesielt avsnittet "Parental love is more than just a role"
(13)
Marianne Haslev Skånland:
Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv?
(14)
Tilknytningsteori
(15)
Jon Knut Berg (1991): "Sosialomsorgens brustne illusjoner" i
Anne-Hilde Nagel (red): Velferdskommunen. Kommunenes rolle i utviklingen av velferdsstaten
Bergen: Alma Mater. ISBN 82-419-0077-5
(16)
Politisk program for barnevern på lokalplan, 3. utgave 2010
(17)
Kommunevalget til høsten – ikke Høyre
(18)
Høyre hykler: Barnevernsbarna er rettsløse
*