*
31 desember 2019
Jeg anklager!
Av Gunnar Graff, Tromsø
• • • •
Artikkelen er tidligere publisert på Nordnorsk Debatt den 30 oktober 2019.
Den er trykket her med forfatterens sjenerøse tillatelse.
• • • •
"J'accuse!" – Emile Zola i Dreyfus-saken 1898. Dreyfus-saken var et justismord mot en ung fransk offiser, dømt for spionasje på falskt grunnlag i 1894. Selv da den virkelige spionen ble avslørt fastholdt fransk rett tiltalen mot Dreyfus. Det gikk flere år før Dreyfus ble frikjent. Medvirkende til dette var blant annet Zolas artikkel – – "Jeg anklager!" – "J'accuse!".
Jeg anklager norsk barnevern for
• å rope "ulv-ulv" bare de tror de ser noe som rører seg - og deretter å handle som om faren var reell.
• manglende evne til å ta til seg informasjon som gir et annet bilde av saken. (Nekter å la seg overbevise om at det bare var en markmus.)
• manglende evne til å spørre "er det sant?" og "har det betydning?"
• å ikke bry seg med påbudet om at alle påstander skal være dokumentert.
• bevissst å overse dokumentasjon som gir et annet bilde av saken.
• manglende faglig skolering (Praktisere Bowlbys tilknytningsteori på en forenklet og feilaktig måte).
• å ha en snever og udefinert forståelse av hva "barnets beste" egentlig er.
• å ha et snevert syn på hva normalitet er.
• manglende evne til å se individuelle forskjeller - at vi mennesker er ulike i både utseende og væremåte.
• å ikke forstå at atferd er situasjonsbestemt.
• å ikke ha klar oppfatning av hva god (nok) omsorg er, og derved hva omsorgssvikt er.
• bruke omsorgsovertakelse som straff overfor foreldre som ikke vil følge barnevernets "påbud", som de selv kaller "hjelpetiltak".
• å sette hindringer i veien for kontakt mellom foreldre/familie og omsorgsovertatt barn.
• manglende vilje / evne til å innrømme feil og rette opp feil.
Jeg anklager Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker for
• å tro blindt på det barnevernet legger fram av påstander uten å kreve påstandene dokumentert.
• å unnlate å ta inn i vurderingen av saken dokumenter som forteller en annen historie.
• å forholde seg til at foreldrene "er skyldige" inntil foreldrene selv beviser at de "er uskyldige".
• å unnlate å ta inn i vurderingen av saken vitnemål fra privat part.
• selv å øke alvorlighetsgraden i påstandene fra barnevernet.
Jeg anklager rettsystemet ved Tingrett og Lagmannsrett for
• å unnlate å ta inn i vurderingene dokumenter som viser en annen historie.
• å utelukkende å tro på det barnevernet ved kommuneadvokat legger frem for retten.
• å oppnevne en bestemt sakkyndig psykolog mot privat parts ønske.
• å tro blindt på det psykologen legger frem i sine rapporter, selv om de fleste påstandene fra psykologen er oppdiktet (ingen er dokumentert).
• å unnlate å stille sakkyndig psykolog til ansvar for å avgi falske vitnemål (noe som faktisk er straffbart).
• å nekte å godta uavhengig psykiaters diagnostisering av mor, som viser at hun er frisk, med begrunnelse at psykiateren er kjøpt og betalt av privat part. (Dette er påstand om korrupsjon!)
• å unnlate å ta hensyn til kritiske faglige merknader og faktiske opplysninger fra privat part.
• å redusere besøksretten hver gang saken er oppe til behandling i rettssystemet som en straff for å belaste retten med nok en barnevernsak.
Jeg anklager sakkyndig psykolog for
• ikke å sette seg inn i alle sakens dokumenter, blant annet for å se om gitte diagnoser faktisk er faglig korrekt satt (noe de i denne saken ikke er).
• manglende faglig oppdatering om tilknytning/tilpasning, voksenpsykiske lidelser og barnepsykiatriske lidelser.
• å tolke barnets reaksjoner på omsorgsovertakelsen som bevis på hvor fryktelig barnet må ha hatt det hjemme.
• bevisst å lyve i retten ved å fabrikere alvorlige påstander om barn og foreldre, påstander som ikke finnes dokumentert og som psykologen heller ikke dokumenterer.
Jeg anklager Staten helsetilsyn for
• å godta at sakkyndige psykologer står fritt til å kunne legge fram for retten oppdiktede forhold og uten at psykologene trenger å dokumentere påstandene. (Sagt provoserende: Statens helsetilsyn godtar at sakkyndige psykologer i barnevernsaker står fritt til å lyve i retten.)
Jeg anklager Departement, Regjering og Storting for
• å ha laget et system hvor det kommunale barnevern er gitt stor makt til å gå inn i familielivet til folk uten at det finnes overordnede instanser med instruksjonsmyndighet til å vurdere og kontrollere dårlig skolerte barnevernarbeideres forståelse av sosialt samspill i familien.
• å undersøke hundre tilfeldig valgte barnevernsaker i stedet for å fokusere på de problematiske sakene. Man finner ikke årsaken til et flyhavari ved å undersøke hundre tilfeldig utvalgte fly av samme merke.
*
Disse anklagene baserer seg på inngående kjennskap til en bestemt barnevernsak, samt uoffisiell informasjon gitt av fagpersoner med kjennskap til norsk barnevernsystem. Informasjon som er framkommet i massemedia den siste tiden, både om konkrete barnevernsaker og fra saker som er brakt inn for Den Europeiske Menneskerettsdomstol i Strassbourg mot norsk barnevernsystem, gjør at mange av disse anklagene synes å ha gyldighet ut over denne ene saken.
Barnevernsystemet omhandler alle instanser i samfunnet som på en eller annen måte er involvert i en konkret barnevernsak. Den kommunale barneverntjenesten er bare en liten, men likevel viktig del av dette systemet ved å være pådriveren til at en sak får utvikle seg til en omsorgsovertakelse.
Mange kjenner historien om fjær som blir til høns. Barnevernsystemet i Norge har dessverre utviklet seg dit at litt dunføyke lett blir til en hønsegård av sinte høns.
Anklagene kan synes satt på spissen, noe de faktisk er, for å poengtere alvorlige forhold. Dessverre kan de dokumenteres.
**
*