*
Oslo 15 mars 2023
Marianne Haslev Skånland:
Norske ikke-mennesker!
Stavanger barnevern, India-saken, og nå en Bollywood-film
• • •
Hoved-tittelen på denne artikkelen spekulerte jeg ut for bruk i en oversettelse av en artikkel av Mani Shankar Aiyar, som han hadde kalt "Norwegian non-humans" (jf fotnote 33). Fordi jeg var fornøyd med den for Aiyars artikkel, har jeg her knabbet den tilbake. Det må være tillatt at to forskjellige artikler har samme tittel, når den er oppfunnet av samme person, skjønt begge artiklene også dreier seg om den samme 'India/Stavanger-saken'. Min artikkel har likevel fått en undertittel, og bruker mange flere sider på å få frem mye færre gode og fremtidsrettede konklusjoner.
• • •
Fra den indiske filmindustrien i Bollywood kommer det nå en film:
Mrs. Chatterjee vs Norway
Official Trailer
Zee Studios & Emmay Entertainment, 23 februar 2023
Den slippes ifølge Green Chili Entertainment ut på markedet den 17 mars 2023, og tenkes vist i 20 byer i Norge.
Saken som filmen bygger på ble forårsaket av norsk barnevern.
Anurup Bhattacharya og hans kone Sagarika Chakraborty ble våren 2011 fratatt sine to barn av barnevernet i Stavanger. Saken ble svært kjent i India, og også i Midtøsten og Sør-Asia, og ble debattert og skrevet mye om i aviser og på nettet.
I desember 2011 kom det en opplysende artikkel i Stavanger Aftenblad(1), og i januar 2012 en bra artikkel i Ny Tid(2).
Etter at jeg hadde skrevet en artikkel(3) som ble publisert av avisen The Hindu, som har hovedkontor i Chennai men leses nasjonalt, fikk jeg flere henvendelser, de fleste fra India, hvilket førte til en del langvarig kontakt. Men det kom også kvikt en mail fra en gruppe indere i Norge, som hadde skrevet en tidlig analyse og publisert den i et 'White Paper'(4), som gruppen ønsket lagt ut så mange steder på nettet som mulig. Jeg fikk bra kontakt med denne, og snakket med familien.
Etter hvert ble det tatt kraftig aksjon i India, med mye publisitet. Det var flere demonstrasjoner, deriblant en stor en i Kolkata, hvor Sagarika kom fra. De marsjerte bl.a til det norske konsulatet. Jeg har ikke sett bekreftelse på at det faktisk var 6000 med, som det ble sagt, men demonstrasjonen var betydelig, journalister og fotografer møtte opp, og det var mange gode plakater.(Bilder, se 5) (Rød tekst tvers over noen av bildene sier forøvrig "La oss okkupere det norske konsulatet!". Men det var nok mere av et slagord, iallfall sa rapportene at det foregikk fredsommelig.)
Med utgangspunkt i denne såkalte Bhattacharya-saken India/Stavanger, som hadde vært innfallsporten til å skaffe seg omfattende informasjon om Vestlig barnevern, utformet en innflytelsesrik og kompetent gruppe i India en petisjon til den indiske menneskeretts-kommisjon National Human Rights Commission, vedlagt en detaljert rapport – kalt 'a case study' – om Bhattacharya-saken. Rapporten var en analyse basert på en gjennomgåelse av alle retts-dokumenter og alle barnevernets dokumenter til retten, oversatt til engelsk, i tillegg til annen informasjon og dokumentasjon som barnas mor Sagarika kunne gi. Hun var på det tidspunkt kommet tilbake til India. Rapporten viser at en meget lang rekke påstander fra barnevernet ikke er i samsvar med fakta og med andre påstander i deres egne beskrivelser (jf nedenfor).
Det ble holdt en pressekonferanse i New Delhi i tilknytning til overleveringen av petisjonen og vedlegg til den.
(6) Oversikt:
Petition: Indians want government to guard against CPS
India, oktober 2012
(7) Rapporten om saken, som var vedlagt petisjonen:
The confiscation of the Bhattacharya children by Norwegian authorities – a case study –
India, 12 oktober 2012
Rapporten slik det ligger på nettet her, har ikke med underskriftene. De er imidlertid de samme som underskriverne av petisjonen (se dennes siste side):
(8) Petisjonen:
Humanitarian Crisis for Indian children and their families in confiscatory child care proceedings abroad
India, 12 oktober 2012
(9) Pressemelding:
Saving Indian Children From Confiscatory Proceedings Abroad
India, 12 oktober 2012
(10) Nyhets-rapporter, andre artikler, rapporter om politiske initiativer til reform:
Materials Filed with Petition to NHRC
India, 12 oktober 2012
Noen påstander og enkeltheter i Bhattacharya-saken
Fra saken er det beskrevet en god del episoder som barnevernet mener de og deres samarbeidspartnere har 'observert', som har gitt dem alle 'bekymring', og som de har 'tolket' dithen at foreldrene ikke gir barna god omsorg og ikke er egnet til å gjøre det. Mange av disse fenomenene og påstandene, og flere til, har helt fra 2011-12 vært vel kjent i pressen, især i India, og blant familiens venner og bekjente, så man har kunnet danne seg en oppfatning av hvorvidt det angitte var reelt, i så fall viktig, og hvorvidt barnevernets tolkninger og diagnostiseringer hadde med virkeligheten å gjøre.
Jeg nevner noen her, med korte kommentarer; der er flere, i omtrent samme stil. Les en av Suranya Aiyars nye artikler(11) og 'a case study'(7)! (Aiyar er jurist, og den som mest aktivt har fulgt og gjort en innsats i saken fra helt tidlig.)
Barnevernet hevdet i Bhattacharya-saken, som negativt og ille, for eksempel
• at moren ikke passet på at datteren, babyen Aishwarya, ikke falt ned fra stellebordet når hun skiftet på henne.
– Familien hadde ikke stellebord, men skiftet på babyen i en lav barneseng med sengegjerde, som babyen ikke kunne falle ned fra.
• Påstanden blir senere at Sagarika lar babyen ligge alene på en seng eller sofa når hun skal skifte på henne.
– Unøye observasjon eller registrering fra barnevernets side: en lav barneseng er noe annet.
• at moren låste sønnen inne, (det fremstilles også som at hun låser ham ute).
– Sagarika låste sønnen Abhigyan ute fra kjøkkenet (så han gikk fritt rundt i andre deler av leiligheten) når hun laget mat på komfyren, for sønnen var urolig og hadde prøvet å komme bort til komfyren og rive ned gryter med kokende innhold.
• at sønnen maste på oppmerksomhet fra moren, og f.eks ropte på henne stadig vekk, og hun responderte ikke hver gang men fortsatte å gjøre husarbeidet, (men barnevernet hevdet også at sønnen avviste henne og var redd henne, når han vred seg ut av armene hennes og ville gjøre det han selv hadde lyst til).
– Unødvendig å kommentere utover hva alle vet: Det er normalt at barn noen ganger maser og vil ha foreldrenes oppmerksomhet og andre ganger vrir seg unna foreldrene og vil gå rundt på egen hånd.
• at det var galt at sønnen sov i samme seng som foreldrene.
– Mange nordmenn mener det er uheldig, og noen tror det er oppskrift for incest; 'sam-soving' er imidlertid vanlig i India, hvor man mener barna føler trygghet ved å være nær foreldrene når de sover. Og uansett så hevder barnevernet at de forstår kulturforskjeller og ikke diskriminerer på kulturell basis.
• at Sagarika matet med hendene, mens barnevernet ville 'veilede' henne ved å 'lære' henne å mate med skje.
– Mange nordmenn liker ikke tanken å la barna spise direkte fra foreldres hender; de mener det er uhygienisk og synes det er grisete. Det er imidlertid vanlig i India. Men igjen benekter jo barnevernet at de har kultur-fordommer. Så kanskje det er barnevernet som omskriver det fra kultur til galskap, når faren Anurup i 2012 opplyses å ha sagt til tv2 at det Sagarika gjorde ble betegnet som 'tvangsforing' av barnevernet.(28) (Også voksne spiser i en del kulturer mat som vi i Norge vanligvis spiser med skje eller gaffel, med hendene. Stekt kylling kan forøvrig også i formelt selskap i Norge spises med hendene. – Og så settes det gjerne frem en liten skyllebolle ved hver kuvert.)
• Sagarika snakket strengt til sønnen da han gjentatte ganger spyttet ut maten på gulvet, og hun hevet hånden advarende til ham. Dette blir etter hvert tolket dithen at hun var generelt voldelig mot barna.
– Men i saksdokumentene som barnevernet la frem for fylkesnevnd og domstol, var det ingen påstander om vold eller fysisk irettesettelse av barna, ikke så mye som en ørefik.
• Sagarika ble hevdet å være 'umoden', fordi hun var vokst opp i Kolkata og hadde sine livserfaringer derfra.
– Det er populært i barnevernet å hevde at 'umodenhet' er en belastningsfaktor (som sammen med andre 'faktorer' sies å gjøre foreldre uegnet). Dette brukes naturligvis spesielt mot unge mødre. Det står i betydelig kontrast til hva som vites om alder hos førstegangsfødende i samfunn verden rundt, og det er et forsøk på dominerende bedreviter-holdning som står i kontrast til det som medisinsk og annen ekspertise er begynt å ta opp i vårt eget samfunn: det biologisk uheldige i den nyeste tid ved den ganske høye alder da kvinner får barn.
Når barnevernsfolk blir konfrontert med at slikt er pissprat, usant, eller utilstedelig hersing, og at det ikke er akseptabelt at det brukes av barnevernet som argumenter i fylkesnevnder og domstoler for å begrunne at omsorgsovertagelse er nødvendig, da flytter barnevernerne gjerne argumentasjonen. De blir hemmelighetsfulle, og sier at saken er alvorlig og at grunnene ikke er slike detaljer, men det hele er konfidensielt. Så også barnevernssjef Toresen når han i 2023 blir spurt om sam-soving og hånd-mating: "Dette var overhodet ikke grunnlaget, saken hadde ingenting med kulturforskjeller å gjøre".(26)
Dette stemmer ikke. Alt var godt kjent hele tiden både gjennom indiske media og gjennom familien og dem som kjente dem og informerte andre. Det var kun barnevernet som prøvet å gjøre saken mystisk ved å late som.
De 'alvorlige' grunnene?:
• at sønnen hadde forsinket språkutvikling, ofte dunket hodet i gulvet, at begge deler er unormalt og skyldtes at moren hadde påført ham en 'tilknytningsforstyrrelse', som hadde 'hemmet' hans utvikling alvorlig. Altså at moren hadde forårsaket at sønnen var blitt unormal.
– Jeg er selv språkforsker. At sen språkutvikling hos barn skulle skyldes foreldrene, i et normalt, talende miljø, er en forestilling og diagnose hos barnevern, og hos psykologer og psykiatre tilknyttet dem, som er gal og totalt uten vitenskapelig evidens eller støtte. Om dunking, to mulige grunner som høres fornuftige ut er nevnt (se 'a case study'), men ikke av barnevernet): at han var frustrert fordi han ikke kunne få uttrykt ordentlig hva han ville, og at han en del ganger kikket på moren for å se hennes reaksjon når han gjorde det.
• Når datteren var sammen med moren, men det også var andre til stede, så datteren ikke på moren men på andre. Dette ble antatt av barnevernet å være tegn på 'tilknytningsforstyrrelse' mellom mor og datter.
– I en en alder av under 3 måneder er en 'diagnose' av hvor et barn fester blikket, ikke reell. Enn videre: Hvis det først skal være en 'tolkning' av hva det betyr at babyen ser på andre og ikke på moren, når hun sitter nær henne, ville det være mere realistisk å anta at datteren føler hun kan se på andre, ukjente, i trygg forvissning om at moren er der som bastion.
Det var nesten forutsigbart at det ville komme påstander om at det var 'tilknytningsforstyrrelser' mellom moren og barna. Det er en diagnose som barnevernet stiller i mange saker, og forestillingene om 'tilknytning' og 'tilknytningsforstyrrelse' er slik innrettet at de er svært vage og knapt mulig å avkrefte. (Da er de ikke vitenskapelige begreper.) Tilsvarende har begrepet og dets bruk derfor fått meget svak forskningsstøtte. Ideologien stammer fra John Bowlby, som var psykoanalytiker. Det er nærliggende å bedømme det som kvakksalveri (12; 13 (avsnittet 'Tilknytningsteori og andre forestillinger'); 14).
Eller tenkte barnevernet på enda andre 'alvorlige' og 'konfidensielle' forhold som skulle begrunne deres handlemåte? Da må det jo være fremlagt påstander om det i retten. Hvor står dette i så fall i rettsdokumentene?
Jeg er av noen barnevernskritikere blitt spurt om 'tilnytningsforstyrrelse' er min kjepphest, ettersom jeg ganske ofte har referert til det. Svaret er: Vel, ikke egentlig min, det er barnevernets.
Sakens utvikling
Bhattacharya-saken ble tatt opp på høyt politisk hold i India, både i parlamentet og regjeringen. Den indiske regjering sendte representanter både for å instruere sin ambassade i Oslo, for å være til stede under rettssakene der det skulle forsøkes å komme frem til en ordning, og for å ta opp med norske myndigheter at India ville ha barna satt fri og sendt til India. Stavanger barnevern nektet å møte den indiske ambassade i Norge, og ville ikke uttale seg om saken. Barnevernet erklærte at de ikke ville gi etter for politisk press, men gikk omsider tentativt med på at barna kunne plasseres hos farens bror i India til oppfostring.
Men de forlangte forskjellige ting. Blant annet ville de at onkelen først skulle legge sitt arbeid helt til side og oppholde seg i Norge i flere måneder for gradvis å få treffe og bli kjent med barna, som ble hevdet å være svært psykisk skadet og gjort 'unormale' av sin mor, og derfor være sårbare og trenge omfattende behandling. Slik behandling kunne få lov å bli gitt i India, men skulle styres av det norske barnevernet. Onkelen skulle også motta omfattende psykologisk evaluering, opplæring og instrukser fra barnevernet, forlangte de, og skulle ikke ha noen kontakt med sin bror og svigerinne eller få høre fra dem om saken.(15)
Barnevernet ville ha forpliktende dokumenter fra India som garanterte at norsk barnevern fortsatt ville ha nærmest full kontroll over barna (og dermed også over dem som hadde barna i omsorg) også etter at de var tilbake i India(16) hos onkelen, (jf en sak mellom svensk barnevern og Malaysia, hvor Sverige ville gjøre jevnlig rapportering og fortsatt svensk makt over barna til en betingelse for at barna skulle kunne bli sendt til sin familie i Malaysia(17)).
Onkelen og hans foreldre (onkelen var ugift og bodde hos foreldrene) skulle sørge for at barna ikke fikk ha noen som helst kontakt med sin mor eller hennes familie. Stavanger barnevern ville betinge seg at barnas mor Sagarika skulle tvinges til å underskrive på at hun aldri skulle ha adgang til å gå til rettssak i India for å få kontakt eller få barna tilbake. Dette nektet hun fornuftig nok å skrive under på, men ble presset til å undertegne en noe mindre diktatorisk avtale. Hun oppfattet det også slik at man forsøkte å beslaglegge hennes (indiske) pass for å hindre at hun skulle kunne forlate Norge før hun undertegnet på en slik erklæring.
Den indiske utenriksminister tok spørsmålet opp med den norske, som var Jonas Gahr Støre, (jf 26). Støre fortalte inderne at "We have to look at the way our rules work", og mente både at den norske regjering ikke kunne legge seg opp i verserende rettssaker, og også at de heller ikke kunne undersøke barnevernets påstander om foreldre og barn, eller gi barnevernet noe pålegg om hva barnevernets påstand skulle være i en slik rettssak eller instruere dem om noe som helst annet. I et (norsk) intervju mens saken gikk, erindrer jeg at Støre sa med en munter latter at nå lå skjebnen til hele Norges utenrikshandel med India i hendene på en barnevernsleder i Stavanger.
Det er alvorlig at norske myndigheter tar så lett på at barnevernet er blitt brakt i posisjon til, uten spørsmål, å 'besitte sannheten' om både diagnoser, symptomer, hendelser og påstander, samt om hva som er godt for barn, i saker som gjelder barns og deres familiers liv og skjebne.
Og det er et alvorlig spørsmål hvorfor Norge har stilt seg slik med lovgivning, regler og regel-praktisering at et barnevernskontor kan bestemme over regjeringen, mens regjeringen og andre myndigheter i realiteten sitter passive og administrerer uretten.(18)
Og hvorfor går ikke media kraftig inn i dette spørsmålet?
Barnevernet i Stavanger hadde lagt tungt press på foreldrene, særlig på moren Sagarika, med sine påstander og krav. Flere av barnevernts forlangender var også egnet til å bringe foreldrene i konflikt med hverandre. Under påkjenningene røk foreldrene uklar, slik det ofte skjer i barnevernssaker. Ektemannen forandret sine uttalelser, og sa at Sagarika hadde en psykiatrisk lidelse og var nærmest mentalt handikappet og måtte holdes borte fra barna. Avisen The Hindu hadde brakt en rekke gode artikler som støttet foreldrene, og man kan si fornuften, men kort tid etter at deres Europa-korrespondent hadde vært i Stavanger og intervjuet barnevernsleder Gunnar Toresen og barneombud Reida Hjermann, skrev The Hindu at det 'var konstatert' at Sagarika trengte hjelp men ikke vil motta den, og at sønnen var 'diagnostisert' med en 'tilknytningsforstyrrelse'. Også noen andre indiske aviser trodde etter hvert på at det fantes gode grunner til omsorgsovertagelse, og at det egentlig dreiet seg om en konflikt mellom foreldrene, men at barnevernet ikke kunne røpe noe – enda påstanden om tilknytningsforstyrrelse var godt kjent.
Da Anurup Bhattacharya hadde vendt Sagarika ryggen, og det var åpenbart at norske myndigheter ikke ville hjelpe henne, eller barna i relasjon til henne, reiste Sagarika tilbake til India. Etter at barna ble brakt til farens bror og hans foreldre, nektet disse Sagarika å få samvær med barna, og opptrådte fiendtlig mot henne, men hun fikk etter hvert først rettskjennelser for at barna skulle være hos henne innen endelig dom falt(19), og så fikk hun den fulle juridiske omsorgen.(20, 31)
I fasen da faren hadde begynt å klandre og angripe moren, var den som skulle være foreldrenes advokat, Kjetil Lode Svendsen, gått over til å representere bare Anurup Bhattacharya, og han uttalte seg og argumenterte nærmest som barnevernet selv(20), og ganske negativt om sin tidligere klient Sagarika Chakraborty: "Vi laget en avtale i Stavanger om at disse barna, nå fire og to år gamle, ikke kunne bo hjemme."; "India likte ikke at Norge tok omsorgen fra ungene,"; "I dag, mens onkelen var på et rettsmøte, har mor med bistand fra politiet vært og hentet de to ungene og tatt dem, sier advokat Lode Svendsen tirsdag."; "I mellomtiden har mor barna. Så gjenstår å så[sic] om moren vil føye seg etter det, sier advokat Lode Svendsen. – Jeg regner med at hun vil føye seg, eller så kan det slå tilbake på henne, sier han."; "Det skal ifølge Lode Svendsen ha vært intern stridighet i den lokale barnevernskomiteen i Calcutta som mente [min uthevelse. MHS] at onkelen ikke var god nok."
Det er altså ikke korrekt at Sagarika kidnappet barna, som Toresen hevder: "Ett år senere fikk saken et etterspill ved at mors familie brøt en inngåtte avtale og kidnappet barna fra fars familie"(26). Og når barnevernssjef Toresen på seminar i 2018(21) og igjen nå i 2023(26) sier at han ikke vet noe om hvordan det er gått med barna på 10 år, må det vel skyldes barnevernets og norske myndigheters egen oppførsel gjennom hele saken, hvis de ikke ved en naturlig og vennlig henvendelse har kunnet få opplysninger om at det er gått bra hos moren med to barn barnevernet har skullet 'hjelpe', mye bedre med dem enn under barnevernets 'omsorg'.
Etter Sagarikas hjemkomst
Sagarika Chakraborty ble da hun kom hjem til India og begynte arbeidet for å få barna tilbake, godt undersøkt av kompetente psykologer og psykiatre, og ble funnet å være helt normal, trass i de svære påkjenningene hun hadde vært igjennom. Hun har skaffet seg utdannelse i programvare-utvikling og bedrifts-administrasjon og arbeider i et data-firma.
Sønnen var etter å ha vært i norsk beredskaps-/fosterhjem blitt verre, ikke bedre: Han var ved overføringen til India mindre konsentrert og lydhør og dunket hodet i gulvet mer enn han hadde pleiet da han var hjemme hos foreldrene (barnevernet hadde hevdet at dunkingen var opphørt da han ble tatt vekk fra foreldrene og satt i beredskaps-/fosterhjem).
En av anklagene mot moren hadde som sagt vært at hun gjennom 'tilknytningsforstyrrelsen' skulle ha forårsaket hans sene språkutvikling. Etter et år i barnevernets omsorg i Norge, uten moren Sagarikas tilstedeværelse, var han imidlertid blitt fullstendig taus. Det bedret seg igjen da han kom hjem til Sagarika. Han ble ved hjemkomsten bedømt å ligge 3 år etter sine jevnaldrende i modenhet og kunnskaper. Sagarika skaffet ham medisinsk og pedagogisk hjelp, og etter noen år hos henne ble han bedømt å ligge bare ett år etter i modenhet og etter hvert i skoleferdigheter. Datteren ble nokså tidlig i sin skolegang feiret som 'best i sin klasse'.
Sagarika har engasjert seg aktivt til støtte også for familier fra andre land som rammes av norsk barnevern. Her var det en demonstrasjon (i New Delhi og i Kolkata) i 2016, i anledning at barnevernet i Naustdal hadde tatt de 5 barna til den rumensk-norske familien Bodnariu.(22) På bildene fra demonstrasjonen(23) sees Sagarika og barna på det nederste (til høyre) og på noen av de andre, bl.a det med et stort, norsk flagg, Sagarika i lyseblå jeans og mørkeblå topp.
Norske media nå da filmen om Mrs. Chatterjee kommer. Tre aviser
Flere norske aviser har skrevet om den kommende Bollywood-filmen og om traileren, som har ligget ute en stund, samt den virkelige saken filmen bygger på. Jeg har foreløpig sett noen artikler fra 24-27 februar, i Bergens Tidende (står også i andre aviser, visst opprindelig fra Aftenposten), VG og Dagsavisen(24-27), og en i Norge IDAG(28). Nå da åpningen for filmen (17 mars) nærmer seg, kommer det mere. (Noen film-anmeldelser o.l. er kommet i utlandet.(29-31))
Nå er da spørsmålet: Har media skaffet seg ordentlige opplysninger om den virkelige historien bak filmen denne gang? Og har journalister og media-redaksjoner satt seg inn i det virkelige innholdet av barnevernssaker?
De tre første avisene jeg nevner har gjort det norske medier normalt gjør, og som vi er vel kjent med i barnevernssaker: Det de skriver har klar helning i retning av offisiell norsk versjon av barneverns-problemer og -kritikk. De gjentar for eksempel summarisk myndighetenes versjon, ser saken ut fra det vi må kunne kalle etablissementets interesser; eventuelt intervjuer de noen barnevernere eller offentlig ansatte i barneverns-sektoren, eller noen som uttrykker bare mild kritikk eller de samme meninger som barnevernet.
Bergens Tidende
Bergens Tidendes (BTs/Aftenpostens) artikkel: "Norsk barnevernssak skapte rabalder i India. Nå er den blitt Bollywood-film"(24) hevder: "Mediene i Norge og India dekket saken bredt den gangen."
Nei, de dekket myndighetenes versjon ganske intenst og gjentatt, men noen bredde var det ikke i norske medier.
Heller ikke i denne nye artikkelen er det noen vilje å spore til å spørre alvorlig hvorvidt norske offisielle uttalelser er betryggende kilde når det kommer til barnevern. Formuleringen om "rabalder" i India og artikkelens innhold synes jeg har en betydelig undertone av nedlatenhet, overfor India og overfor kritikk mot barnevernet.
Avisen har intervjuet en norsk-inder; hans oppfatning sies å være at det er en "vanlig misforståelse" at det offentlige Norge tjener penger på å ta barn.
Ja, det er nok riktig at barnevernet ikke bringer penger direkte inn i statskassen. Men det gir betalt arbeid som det ikke regnes som høflig å stille spørsmål ved innholdet av, til mange tusen mennesker, i barnevernet selv og i allierte virksomheter. I tillegg annonserer det offentlige stadig etter folk til å fungere som fosterforeldre, også en type arbeid, med tilbud om en betaling som for indere er utrolig. Svært mye om hva inntektene kan være av fosterhjems-virksomhet, er godt kjent (et par eksempler: innledningen til (3); eksempel d) i (13)). Yngve Nedrebø(32) redegjør en del om fosterhjems-godtgjørelse, og kan fortelle: "Jeg har vært med på introduksjonskurs for fosterforeldre. Etter en kort innledning ble det åpnet for spørsmål. Mange ivrige hender kom opp. Første spørsmål: «Hva tjener vi?», spørsmål 2: «Hvordan kan vi tjene mer?» Da lo kursholderen og sa at dette ALLTID var de første to spørsmålene. Det sier vel det mest om grunnene til at folk melder seg som fosterforeldre."
VG
Også i VG's artikkel, "Norsk barnevernssak blir Bollywood-film: – Katastrofale konsekvenser"(25), er man opptatt av pengene, ja mest av handel og økonomi. Avisen har intervjuet en avdelingsdirektør Kristin Steinrem i Bufdir, som sier om plassering i fosterhjem for profitt: "Det er en oppfatning vi har hørt også tidligere, og det er direkte feil. Det er viktig å understreke." Det blir imidlertid ikke feil av at hun sier det eller understreker det. Men avisen har nok aldri søkt eksempler eller oversikter som kan gi dem bakgrunnskunnskap som viser at påstander fra Bufdir er én ting, realitetene kan være noe helt annet. En annen gjenganger fra offentlig hold gjentas også av Steinrem: "Det er strenge vilkår i lov som må være oppfylt før det fattes vedtak om omsorgsovertakelse av barn i Norge, og et slik vedtak skal være siste utvei." – Skal være? Er det slik, da?
Så intervjuer VG Rina Sunder med indisk bakgrunn. Hun arbeider med norsk-indisk handels-samarbeid, men har også arbeidet hos Barneombudet, en etat velkjent for sitt kritikkløse samarbeid med barnevernet. Hun er avbildet sammen med næringsministeren, "frykter konsekvensene for handel og relasjon mellom India og Norge som følge av den dårlige omtalen av Norge", og sier det "kan få fatale konsekvenser". Når hun da sier "Norges mål er å øke handel med India og styrke våre relasjoner til landet", kunne kanskje intervjueren spurt om Sunder som et tenksomt menneske hadde undersøkt noen av sidene av norsk barnevern som film-traileren handler om. Men nei. Både Sunder og avisen ser ut til å mene at trailerens innhold er nonsens, men kunnskap og argumenter som måtte danne basis for deres oppfatning, mangler.
Intervjuet ender: "Det er svært uheldig at Norge og nordmenn blir omtalt som ikke-mennesker, sier Sunder." Men trass i at VG øyensynlig har hatt tre journalister på denne artikkelen, finner de ikke ut hvorvidt det kanskje finnes kunnskap bak bruken av 'ikke-mennesker'? Hvis denne beskrivelsen av nordmenn har spredt seg blant indere i India eller Norge, er det faktisk ganske oppløftende. De har den antagelig fra Mani Shankar Aiyars artikkel.(33) Det vil si: Han brukte betegnelsen 'non-humans' på engelsk, og den norske oversettelsen 'ikke-mennesker' er mitt påfunn! Aiyar er en indisk politiker, parlamentsmedlem, tidligere olje-minister og sports-minister. Les gjerne Aiyars artikkel "Norske ikke-mennesker"! Han oppsummerer vesentlige sider ved Bhattacharya-saken og hva behovet er for å få igjennom grunnleggende endring i norsk barnevern. Man ser forøvrig Aiyar på noen av bildene fra 2016-demonstrasjonen i New Delhi mot det norske barnevernet, med hvit bukse og skjorte, mørkeblå vest.(23) Demonstrasjonen i India tok opp ikke bare Bodnariu-familiens sak, men også saken til tsjekkiske Eva Michaláková, og norsk barnevern generelt i det internasjonale bildet.
VG har også et intervju med Gro Hillestad Thune, som uttaler seg klokt som vanlig. "Denne filmen vil forsterke Norges dårlige omdømme internasjonalt, og det er fortjent." Dette intervjuet har man imidlertid ikke gjort noe særlig ut av. VG er kanskje enig med myndighetene i at barneverns-kritikken er irriterende, den må vekk uten at vi skal måtte bruke tid på det, vekk for ikke å lage vanskeligheter for det viktige, handel og inntekter? Rett og slett ved at man lar Bufdir og andre si, uten at de møtes av krav om verifisering eller bevis, omtrent: 'Nei! Nei! Vi er det offisielle Norge, det er bevis nok, det vi sier, er det som gjelder.'? Kvaliteten av Steinrems argumentasjon minner om Mari Trommalds, også hun fra Bufdir, ved en tidligere anledning.(34)
Dagsavisen
De to artiklene i Dagsavisen, "Tidligere barnevernsleder om Bollywood-film: – Dette er ikke historien slik den skjedde"(26) og "Familiefar i barnevernssaken som blir film: – Jeg blir fremstilt som skurken"(27), er nyttige, især den første. Misvisende som jeg mener mange elementer i dem er, er jeg allikevel glad for at disse artiklene er publisert, ettersom det gir mulighet til å kommentere en del formuleringer fra avisen og påstander fra daværende barnevernssjef Gunnar Toresen og Sagarika Chakrabortys ektemann Anurup Bhattacharya.
• Både Toresen og Bhattacharya sier at det var full enighet mellom alle, "en omforent avtale", om plasseringen hos onkelen og betingelsene for det, og om at barna ikke kunne vokse opp hos foreldrene.
– Dette var langt fra noen frivillig avtale. Foreldrene, og etter hvert særlig Sagarika, ble presset meget hardt (jf ovenfor), og fikk intet valg hvis barna overhode skulle bli fri fra norsk fosterhjems- eller institusjonstilværelse. Alt foregikk mot Sagarikas vilje, ikke ved noen enighet og ikke frivillig.
Det er også under norsk lov vel ikke holdbart å fremstille en avtale undertegnet ved tvang som bindende, som om den er frivillig?
• Toresen: "Det ble gjennomført omfattende veiledning knyttet til samspillet mellom foreldrene og barna, forteller han."
– Hvordan og når har denne veiledningen om 'samspill' foregått, da? 'Undervisning' til Sagarika om å mate barn med skje o.l. kan vanskelig regnes som instruksjon i 'samspill'. Barnevernet snakker generelt mye om samspill, men det foreligger ingen dokumentasjon av at barnevernet i det hele tatt har noen kompetanse til å bedømme samspillet, eller la oss mere fornuftig kalle det forholdet og kommunikasjonen, mellom barn og foreldre. Eksempler vist til i 'a case study', på hva barnevernet antar er dårlig forhold mellom foreldrene og barna i familien Bhattacharya, viser klart nok hjelpeløsheten hos barnevernets observatører når det gjelder systematisk observasjon og registrering. Mangelen på "omfattende veiledning" viser seg da også i barnevernets rapporter til retten: "Several pieces of evidence are reported for the first time late in the proceedings. New evidence is produced for findings that were not produced when the same findings are made earlier in the proceedings. There is no record of how many visits in total were made to the home by reporting care workers and over what period. The evidence as discussed in the orders indicate that there were not more than 3- 4 visits to the home, including the day on which the children were confiscated." ('a case study').
• "Da saken pågikk var det sterke begrensninger i hva han kunne si på grunn av taushetsplikt." Toresen: "Det var vanskelig å møte kritikken uten å kunne fortelle detaljer. I dag, 11 år senere, kan vi si litt mer."
– Hva sier han så i 2023? At alle detaljene, om sam-soving, hånd-mating osv, som var godt kjent allerede i 2011-12 og naturligvis opprørte indere spesielt, var irrelevante for saken. Det sa han allerede den gang.
Har Dagsavisen noen gang stilt spørsmål om hvorfor alle disse latterlige detaljene da nevnes, også i barnevernets dokumenter til retten, hvis de ikke har betydning for omsorgsovertagelsen? Stiller de spørsmål og forlanger svar?
Godt kjent fra tidlig var også påstanden om at barna var påført en 'tilknytningsforstyrrelse' av moren. Når Toresen i 2023 fremdeles er hemmelighetsfull om det, er det nærliggende å tro at han kanskje tross alt har forstått at denne 'virkelige' grunnen til omsorgsovertagelsen kanskje ikke er så lett å forsvare, hverken vitenskapelig eller i lys av barnas og Sagarikas senere liv?
• "Seinere har mange opplysninger blitt kjent gjennom medier i Norge og India, ved at foreldrene har selv fortalt om konflikten mellom dem. Det gjør at det nå er mulig å fortelle mer om hva som skjedde."(26)
Anurup Bhattacharya: "Ekteskapet gikk ikke som vi forventet, sier Anurup til Dagsavisen."(27)
– Dette er å vri saken over til at det 'egentlig' er en foreldrekonflikt. Det samme er uttalelsene om "de voldsomme følelsene som saken utløste i familien" (skal det antyde at det var følelser, i motsetning til fornuft?), "I løpet av tida barnevernet jobbet med familien, kom det fram store konflikter mellom foreldrene."(26)
Det er ikke tilfelle. Det kan godt hende der var uenigheter mellom foreldrene, slik det er i særdeles mange ekteskap. Men denne barnevernssaken hadde slett ikke rot i konflikter mellom foreldrene. De sto sammen mot barnevernet i nesten et år. Det var også det ektemannen sa til meg: Bare de fikk barna tilbake til India, skulle de alle være sammen igjen (private samtaler). Det var før han slo om.
Bhattacharya-saken var derimot en type sak som svært mange familier i Norge kjenner seg igjen i: Barnevernet belaster familien med pågang, urimeligheter, forferdeligheter og villedning, og tar barna som en slags gisler. I sin fortvilelse og søken etter løsning, kommer foreldrene til å tro at 'feilen' ligger hos partneren, og ekteskapet ryker til slutt under påkjenningene fra barnevernet. Barnevernet skaper konflikter i familier de griper inn i.
• Anurup Bhattacharya: "Siden 2011 har jeg ikke sett barna mine. Dette har knust meg fullstendig. I fem år var jeg i depresjon, og nå lever jeg et ensomt liv her i Stavanger, sier faren."(27)
– Så vidt vites, arbeider Bhattacharya fortsatt i oljeindustrien, antagelig med bra inntekt. Rundt 2016 forsøkte Sagarika å få engasjert en norsk advokat til å hjelpe henne, men utgiftene oversteg hva hun kunne klare. Hensikten var å forsøke gjennom det norske rettsapparatet å få Bhattacharya til å bidra til barnas oppvekst ved å betale barnebidrag, noe han til da ikke hadde gjort. Så vidt jeg vet, har heller ikke Sagarika Chakrabortys familie lykkes i å få klarlagt hvorvidt barnevernets arrangement med Anurups bror innebar et vanlig fosterhjems-engasjement med avlønning. Jeg vet at Chakrabortys har prøvet det.
• "Barnevernet fattet vedtak om å flytte barna midlertidig til beredskapshjem og valgte siden å fremme sak om omsorgsovertakelse."
– En skjev fremstilling. 'A case study' sier: "The mother claims that contrary to what is stated in the record the children were taken away by the care workers before she was informed that they were being taken into care. She claims that the boy was at kindergarten and the girl had been taken from her arms by a care worker on the pretext of taking her for a walk, when care workers informed her that they had take both children into care."
Og:
"So there was no independent review of the CWS‟s decision to confiscate the children before they were taken away. The decision itself was passed post facto, i.e., after the children were taken away."
• Toresen mener fortsatt det samme: "Ut fra en barnevernsfaglig vurdering mener jeg fortsatt at det var riktig å gripe inn overfor familien."
– Så vet vi det. Og slike 'vurderinger' er godt kjent fra barnevernet; Toresen er ikke alene om å mene at barnevernets handlemåte overfor familier er riktig og barnevennlig. De faktiske resultatene viser noe annet, men hittil har den herskende oppfatning vært at dårlige utfall i barnevernssaker er tilfeldige uhell og skyldes barn og foreldre, ikke barnevernets grunnleggende forestillinger og handlemåte.
• Toresen: "Men vi undervurderte fullstendig hvordan en vanlig barnevernssak på kort sikt kunne bli en internasjonal storpolitikk."
– Det er ikke en korrekt tolkning, slik det vel antydes, at India på usaklig grunnlag gjorde saken til en internasjonal konflikt med uproporsjonal, ubehersket opphisselse fra Indias side. Det er tvert imot til ære for India at de ikke ignorerte som en ubetydelig detalj hvordan to barn og først foreldrene, deretter bare moren, ble behandlet av en norsk sosial-etat og hele det norske 'etablissementet'. India tok på seg arbeid og anstrengelser med å få avverget en tragedie, etisk viktig for fremtidig veivalg, selv om den akkurat da bare rammet én liten familie.
Et lite lyspunkt: En avis til
En artikkel i ukeavisen Norge IDAG fra 1 mars 2023 skiller seg fordelaktig ut fra de fire ovennevnte.(28) Den er skrevet av sideordnet sjefsredaktør Trine Overå Hansen. Artikkel-tittelen "Barnevernet under lupen" sier ikke så mye, men den har Bhattacharya-saken som kjerne.
Overå Hansen gir et par opplysninger om saken som vi ikke så lett finner i andre media, og som er interessante nok:
"Min kone er vant til å mate med hendene, men de som kom fra barnevernet, sa at hun burde gi mat med en skje. Da hun gjorde dette, skrev de i dokumentene at det var tvangsforing, sa faren til TV2 i 2012."
og
"På vegne av foreldrene anmeldte organisajonen Human Rights Alert-Norway barnevernssjef Gunnar Toresen i Stavanger for brudd på flere paragrafer i straffeloven samt krenkelser av flere artikler i FNs barnekonvensjon og Den Europeiske menneskerettskonvensjonen."
Ganske lavmælt sammenstiller Overå Hansen opplysninger fra flere kilder, på en måte som viser det større bildet: Hun nevner Naustdal-saken, Silje Garmos asyl i Polen, og legger vekt på at Den Europeiske Menneskerettsdomstol har dømt Norge for å ha krenket menneskerettighetene i, etter hvert, ganske mange barnevernssaker.(35) Og med utgangspunkt i Bhattacharya-saken trekker hun fornuftige generelle konklusjoner:
"Det er ventet at «Mrs. Chatterjee Vs Norway» vil bli sett av millioner i Asia og Afrika.
Dette er ikke gode nyheter for staten Norge som ønsker å styrke sitt forhold til India, som den femte største økonomien i verden.
Men det kan være riktig godt nytt for norske og utenlandske foreldre som har problemer med barnevernet."
og
"Helt vanlige folk som blir anklaget av barnevernet for å være dårlige foreldre, har ofte lite å stille opp med mot den mektige staten. Men om titalls millioner får et innblikk i overgrepene i det norske barnevernet, kan det skje noe, selv i de fastlåste maktkorridorene."
Norge IDAG har kristent idégrunnlag og profil. Det er verdt å merke seg at de gjennom flere år har vist seg å ha en ganske annen forståelse av problemene med dagens barnevern enn avisene Vårt Land og Dagen, som også regner seg som kristelige, men som står nær den politisk korrekte troen på barnevernet.(36)
Trine Overå Hansen har også tidligere vist at hun har skaffet seg betydelig innsikt i barnevernsspørsmål, innsikt i realiteter og ikke bare i propagandaen. Sånt hjelper.
Rasisme – kulturisme?
Fra et par film-anmeldelser som allerede er kommet i utlandet(29, 30), antar jeg at "Mrs Chatterjee Vs Norway" sannsynligvis har et klart innslag som peker på norsk barneverns aksjon mot Bhattacharya-familien som rasisme og/eller kulturell uvitenhet og fordommer. Wikipedia-artikkelen om filmen(31) er kort og berører ikke dette spørsmålet.
Et sånt fokus er ikke uventet. Fra meget tidlig i Bhattacharya-saken kom det sterke reaksjoner fra mange indere over det de oppfattet som rasistisk-kulturell diskriminering: barnevernets opptatthet av hvordan barna sov og spiste, at foreldrene snakket bengali med sønnen, osv. I min artikkel i 2012(3) tok jeg utgangspunkt i én av flere leser-kommentarer: "It would be interesting to see how many other white Norwegian children are taken away from their parents just because they don't have 'proper toys'." Jeg skrev at jo, barnevernet angir den slags grunner når de tar etnisk og kulturelt norske barn også.
Det er uheldig hvis indere tror at etnisk diskriminering er det viktigste i barnevernssaker. Det kan lede til å tro at diskriminering er det eneste feilskjær vi har å kjempe mot, og dette igjen gjør folk mere sårbare, for barnevernet har jo et arsenal av andre overraskende beskyldninger og 'diagnoser' som de graver frem mot essensielt hvem som helst. Et annet eksempel på feilaktig oppfatning, en som også gjorde seg gjeldende i India vedrørende Bhattacharya-saken, var at motstanden mot barnevernet ble drevet frem av radikale feminister, eller av folk som var imot radikal feminisme. Heller ikke dette er tilfelle.
Men når man treffer på noe som fremstår som fullstendig uforståelig, slik barnevernets konfiskasjon av Bhattacharya-barna var for samfunn som regner verdien av den biologiske familien som så selvsagt at den ikke trenger å forklares, da søker man etter mulige forklaringer på det absurde som skjer, søker etter noe forståelig som man iallfall har hørt om, som dette nye må være en variant av.
Indere er vel kjent med kulturelt mangfold, minoriteter og majoriteter, et mangfold av språk, flerspråklighet, status som koloni og frigjøring til selvstendighet, og konflikt og kamp om alt dette. Samtidig er nordmenn flest slett ikke fri for rasistisk og kulturelt basert nedlatenhet overfor andre. Vi er lite sofistikerte, lite erfarne med heterogent samfunn, vi er selvgode og selv-berusede.
Det skulle være unødvendig å minne om Indias lange historie med kunst, matematikk, klassisk litteratur, religion og filosofi. I mitt eget fag, språkvitenskap, var inderne verdensmestere som allerede fra 300-tallet f.Kr. av har prestert innsikter og arbeider som ikke bare har hatt stor innflytelse men som står seg den dag i dag. Europeiske grammatiske forsøk fra antikken har ikke samme kvalitet.
Norske barnevernere er nå engang ikke særlig langt kommet i kontakten med andre nasjoner og kulturer. Barnevernsarbeidere er i min erfaring ofte sosialt naïve, opplært til å bedømme andre uten noe egentlig kunskapsgrunnlag for å gjøre dette, sjelden språkmektige. Jeg husker en munter sang som dukket opp for en 40 år siden: "Det er Norge som er bra, det er vårt klima som er best ..... Hurra for Norge, 17. mai og olje Og alt det derre der".(37) Ironien var en bedre karakteristikk enn helt behagelig.
Omsorgsovertagelsen av Bhattacharya-barna var meningsløs og respektløs overfor barna, deres behov og deres rettigheter. Det er ikke så rart mange indere (det fins nok en del glupe blant milliarden) kan bli konsternert når de blir belært nedlatende av nokså enkle 'vikinger' fra her oppe i steinrøysa om hvor avanserte vi og vårt barnevern er.(38)
**
Fotnoter / Referanser
(1) Barnevernet har tvangsplassert indiske barn
Stavanger Aftenblad, 23 desember 2011
(2) Fratatt barna – søsken splittet
Ny Tid, 12 januar 2012
(3) Marianne Haslev Skånland:
The Iron hand that rocks the cradle
The Hindu, 30 januar 2012
på MHS's hjemmeside, samme dato
(4) Abhigyan & Aishwarya Rescue Mission:
Child Welfare Models – Case for Upholding International Order and Cultural Sensitisation
AaRM, 25 januar 2012
(5) Fotos fra demonstrasjon i Kolkata, tidlig i januar 2012
Forum Redd Våre Barn, 15 januar – 5 februar 2012
(6) Oversikt:
Petition: Indians want government to guard against CPS
India, oktober 2012
(7) Rapporten om saken, som var vedlagt petisjonen:
The confiscation of the Bhattacharya children by Norwegian authorities – a case study –
India, 12 oktober 2012
(8) Petisjonen:
Humanitarian Crisis for Indian children and their families in confiscatory child care proceedings abroad
India, 12 oktober 2012
(9) Pressemelding:
Saving Indian Children From Confiscatory Proceedings Abroad
India, 12 oktober 2012
(10) Nyhets-rapporter, andre artikler, rapporter om politiske initiativer til reform:
Materials Filed with Petition to NHRC
India, 12 oktober 2012
(11) Suranya Aiyar:
Mrs Chatterjee vs Norway: Child protetion in its current form has failed
Indian Express, 2 mars 2023
(12) Lennart Sjöberg:
Tvångsadoption? Psykologer om en mors olämplighet, och om barnets "anknytning".
Yttrande till Borgarting Lagmannsrett, Oslo, september 2001
BarnasRett, 2001, revidert 2008
(13) Marianne Haslev Skånland:
Barnevernet – dessverre en skadevolder
2: Innhold, omfang, årsaker og mekanismer i barnevernets virksomhet
MHS's hjemmeside, 1 desember 2012
(14) Marianne Haslev Skånland:
Hvordan norske eksperter kom til å avvise biologisk slektskap som relevant for barns velferd
MHS's hjemmeside, 9 november 2017
(15) Marianne Haslev Skånland:
The Norwegian "child protection service" and the children's uncle
MHS's hjemmeside, 11 februar 2012
(16) Custody row: Norwegian Child Welfare body seeks fresh legal guarantee from India
India Today, 11 mars 2012
(17) Malaysisk familie i Sverige – barna tatt
Forum Redd Våre Barn, tråd 22 januar – 5 oktober 2014
(dessverre fjerner mange aviser, i andre land likesom i Norge, artikler fra nettet etter en stund)
(18) Marianne Haslev Skånland:
Norge har kjørt seg ut med sine lovlige og ulovlige barnevernsordninger
MHS's hjemmeside, 15 oktober 2022
(19) Finally I got justice, says mother of children in Norway custody row
NDTV på youtube, 12 januar 2013
(20) India-saken: Moren tok over barna
Stavanger Aftenblad, 8 januar 2013
(21) Seminar om norsk barnevern sett med internasjonale øyne
Regjeringen, 17 oktober 2018
(22) Demonstrasjoner den 31 januar 2016 (her i India)
Forum Redd Våre Barn, 1 februar 2016
(23) Protest in India against Barnevernet abuses (bilder)
Norway stop destroying families's albums, 31 januar 2016
(24) Norsk barnevernssak skapte rabalder i India. Nå er den blitt Bollywood-film
Bergens Tidende, 24 februar 2023
(25) Norsk barnevernssak blir Bollywood-film: – Katastrofale konsekvenser
VG, 25 februar 2023
(26) Tidligere barnevernsleder om Bollywood-film: – Dette er ikke historien slik den skjedde
Dagsavisen, 26 februar 2023
(27) Familiefar i barnevernsaken som blir film: – Jeg blir fremstilt som skurken
Dagsavisen, 27 februar 2023
(28) Barnevernet under lupen
Norge Idag, 1 mars 2023
(29) Mrs Chatterjee vs Norway review – Rani Mukerji goes dowdy in mama-drama ordeal
The Guardian, 13 March 2023
(30) Mrs Chatterjee Vs Norway Movie Review: This heartbreaking mother-child drama finds its pulse a bit too late
Times of India, 14 mars 2023
(31) Mrs Chatterjee Vs Norway
Wikipedia, sist oppdatert 13 mars 2023
(32) Yngve Nedrebø:
Etterlever Faktisk.no kravene til faktaforståelse, dokumentasjon og vilkårslogikk?
MHS's hjemmeside, 5 mars 2023
(33) Mani Shankar Aiyar:
Norwegian non-humans / Norske ikke-mennesker
MHS's hjemmeside, 15 november 2015
(34) Barnevernet og tykke brødskiver
Video intervju og norsk tekst
Til stede: Elisabeth Augdahl og Marianne Haslev Skånland
MHS's hjemmeside, 28 mai 2016
(35) Fellende dommer mot Norge ved Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) i barnevernssaker
MHS's hjemmeside, 12 mars 2020 –, sist oppdatert 27 mars 2022
(36) Marianne Haslev Skånland:
Norwegian Pentecostalists: Our child protection is so good!
MHS's hjemmeside, 13 januar 2016
(37) "Det er Norge som er bra"
Jan Teigen og andre, uklar førstedato, muligens 1 desember 1978
(38) Anita Skippervik:
Kortversjon av historikken til det norske barnevernet
MHS's hjemmeside, 17 februar 2021
*