*
17 april 2020
familien-er-samlet:
Rapporter om barnevern
fra Bufdir i 2015 og 2016
Bufdir-rapport 2015: Åtte av ti er fornøyd?
• • •
Artikkelen ble den 1 oktober 2015 publisert som innlegg på Forum Redd Våre Barn.
Den er publisert her med forfatterens sjenerøse tillatelse.
Noen utvalgte kommentarer fra den opprindelige diskusjonstråden er føyet på under artikkelen. Det er i hovedsak noen kommentarer fra forfatteren selv som jeg synes ytterligere belyser spørsmål om rapporten. Det er jeg som er ansvarlig for dette utvalget.
MH Skånland
• • •
Bufdir har offentliggjort en forskningsrapport som ifølge Regjeringen viser at barn og foreldre stort sett er godt fornøyd med barneverntjenesten.
Åtte av ti opplever barnevernet som en hjelper
Regjeringen, 25 september 2015
Rapporten finnes i sin helhet på
Forskningskunnskap om barnevernets hjelpetiltak
Uni Research Helse, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU Vest), september 2015
Barneminister Solveig Horne har ingen bakgrunn fra vitenskapelig arbeid, og må derfor basere seg på det hun får formidlet av sine medarbeidere i denne saken. Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål ved påstanden om at de fleste foreldre er fornøyd med barneverntjenesten.
Diskusjon
La oss se litt på noen av feilkildene ved rapporten:
Medvirkning. Barn på omsorgstiltak, dvs. barn som er plassert utenfor hjemmet, er ikke inkludert i studien. Hadde man valgt å se på alle tiltakene under ett, ville dette i seg selv ha redusert andelen fornøyde brukere betydelig.
Seleksjon. Forskerne har intervjuet barn, foreldre og saksbehandlere / veiledere i pågående barnevernssaker. Materialet er selektert, og ikke tilfeldig slik det bør være for å få mest mulig pålitelige resultater. Forskerne har brukt barnevernet som selv skal delta og evalueres i studien, til å organisere viktige deler av den. Det er i praksis barnevernet som har valgt ut og henvendt seg til familiene som deltar (1 og 2).
Relasjonen forskning / saksbehandling. Studien har foregått i nært samarbeid med barneverntjenesten, og så tett at forskerne mener at deltagerne kan ha hatt problemer med å skille saksbehandling og forskning, noe som kan legge store begrensninger på verdien av undersøkelsen (2).
Deltagelse. Svarprosenten i denne kategorien undersøkelser er vesentlig for hvordan man kan tolke resultatet. I denne studien vet vi ikke hvor mange som har blitt spurt, eller hvor stor andel av de spurte om har takket ja til å delta i studien (3). Vi vet heller ikke om alle i målgruppen ved de aktuelle barnevernskontorene har fått tilbud om å delta. Vi vet bare at forskningsgruppen har ønsket at barneverntjenesten skulle invitere alle aktuelle familier. Forskningsgruppen erkjenner at man ikke kan påstå at utvalget av familier er representativt (5).
Innsamling av data og anonymitet. I tillegg fremgår det ikke tydelig hvordan selve innsamlingen av data har foregått. Det beskrives at de fleste har besvart spørreskjemaene skriftlig (7). Om barneverntjenesten har hatt tilgang til svarene som er avgitt, er uklart utifra det som er oppgitt (4). Så tett som samarbeidet med barneverntjenesten har vært i undersøkelsen, kan man uansett ikke utelukke at noen av deltagerne vil tro at barneverntjenesten selv vil lese svarene, jmf. det uklare skillet mellom saksbehandling / forskning.
For dem med minoritetsbakgrunn, evt. flyktningebakgrunn, må man av kulturelle årsaker anta at der kan foreligge en utbredt forventning om at barneverntjenesten selv får kjennskap til svarene. Barn vil antagelig i enda større grad tro at barneverntjenesten leser svarene deres. Dersom deltagerne ikke vet om deres anonymitet er garantert, vil dette påvirke både deltagelse og besvarelsene i undersøkelsen. Negative familier vil unnlate å delta, og antallet positive besvarelser vil øke, blant annet fordi deltagerne vil kunne tro at svarene kan påvirke den videre utviklingen i egen sak. Forskerne selv erkjenner dette problemet (6).
Oppsummering
Her er det mange feilkilder: Tvangs-/omsorgstiltak er utelatt, noe som øker andelen positive svar. En sentral tallstørrelse som svarprosent er ukjent, noe som begrenser den informasjonen man kan trekke ut av rapporten. Man kan ikke utelukke at familier som har en negativ opplevelse av barneverntjenesten har tendert til å ikke ville delta, uten at vi vet hvor stor denne gruppen er. Utvelgelse av deltagere er ikke tilfeldig og har i praksis vært overlatt til barneverntjenesten, noe som medfører en fare for seleksjon i retning positive familier. Usikkerhet rundt anonymitet overfor barneverntjenesten som har vært engasjert for å organisere studien, kan på sin side påvirke besvarelsene i positiv retning, og medføre at familier som opplever tiltakene negativt, vil la være å delta.
Konklusjon
Utifra måten undersøkelsen har foregått på, kan man si at dette i en viss utstrekning er en undersøkelse av barneverntjenesten utført av barneverntjenesten selv.
Man må anse undersøkelsens utforming og metodebruk som en vesentlig feilkilde. Etter min mening kan man ikke vite i hvor stor grad svarene som er avgitt er representative for familier som mottar barnevernstiltak. Det taler til forskernes fordel at de selv langt på vei har oppgitt de feilkildene som er gjengitt over.
Det er verd å bemerke at forskerne for øvrig slår fast at man i liten grad kjenner virkningene av barnevernets tiltak, eller om de evt. kan virke mot sin hensikt (8). De erkjenner også at man vet lite om kost-nytte effekten av barnevern (9).
Selv om forskerne etter min mening undervurderer og kanskje bagatelliserer betydningen av feilkildene som de selv oppgir, har de tross alt en mer forbeholden tolkning av sine egne resultater enn både Bufdir og Regjeringen gir uttrykk for på sine respektive hjemmesider.
Konklusjonen om at åtte av ti familier er positive til barnevernets hjelpetiltak, lar seg vanskelig utlede av rapporten når man leser den i lys av feilkildene.
*
Referanser:
(1) "Informasjon om forskningen og forespørsel om deltakelse ble presentert i forbindelse med et møte mellom saksbehandler og familien; – et møte ved oppstart av hjelpetiltak eller et evalueringsmøte" (s 61)
(2) "Nærstudien er gjennomført i nært samarbeid med ansatte i barneverntjenestene. Disse personene har i praksis hatt et stort ansvar for rekruttering av deltakere i forskningen. Dette ivaretok konfidensialitet overfor forskerne. Men det innebar også en fare for at skillet mellom saksbehandling og forskning kunne være vanskelig å oppfatte for barn, ungdom og foreldre. I informasjonsskriv til deltakerne og i prosedyrebeskrivelser til barneverntjenestene ble det lagt vekt på å tydeliggjøre dette skillet." (s 63/64).
(3) "Utvalget ble, ifølge barnevernansatte, begrenset av at en del foreldre ikke ønsket å delta. Erfaringene var forskjellige, fra de som opplevde at ca. halvparten av de spurte takket nei til å delta, til de som opplevde at nesten ingen gjorde det." (s 64)
(4) "Dokumentene ble anonymisert av barneverntjenesten før de ble sendt til prosjektet." (s 62)
(5) "Selv om det ikke kan hevdes at det aktuelle utvalget er representativt for hele populasjon av foreldre til barn med hjelpetiltak(...) (s 93)"
(6) "Er det de som er spesielt positivt innstilte til barnevernet som har samtykket til å delta i forskningsprosjektet, mens de som har mer negative erfaringer har takket nei til å delta, eller kanskje ikke en gang er spurt? Det er i utgangspunktet ingen grunn til at flere skulle nekte å delta i denne studien enn i andre studier basert på barnevernsklienter. En grunn kunne likevel være at det var barneverntjenestenes ansatte som leverte forskningsprosjektets forespørsel om deltakelse til foreldrene (se kapittel 3 om rekruttering). Det kan ha medført at spesielt negative foreldre enten ikke ble spurt eller ikke ønsket å delta. På den annen side ble det gjennom prosedyrebeskrivelser og oppfølging understreket fra forskningsprosjektets side at alle skulle ha like god anledning til å delta." (s 93)
(7) "De aller fleste saksbehandlerne besvarte spørreskjemaet elektronisk. Dette var også mulig for foreldre og barn ved noen av barneverntjenestene. Ved de andre kontorene besvarte de skjemaene på papir." (s 62)
(8) "Registeranalyser som til nå er gjort, viser i likhet med andre studier, at barn og unge som har hatt tiltak av barnevernet i overveiende grad klarer seg vesentlig dårligere som unge voksne enn barn og unge som aldri har fått barneverntiltak. Dårlige levekår som unge voksne kan imidlertid ikke knyttes direkte til effekter eller manglende effekter av tiltakene de har mottatt. Å fastslå slike sammenhenger ville kreve opplysninger om en rekke faktorer som kan ha hatt innflytelse, - opplysninger som ikke foreligger i registrene." (s 23)
(9) "Dette kapittelet inneholder derfor ingen konkrete kostnads-/nyttekalkyler av hjelpetiltak i barnevernet fordi disse vil måtte bygge på forutsetninger om utfall, effekt og varighet av effekt som vi ikke har noe forskningsmessig belegg for." (s 192)
* *
Noen kommentarer i diskusjonen:
familien-er-samlet:
(8 oktober 2015)
Objektiviteten i rapporter er en av bærebjelkene i seriøs forskning. Man kan derfor la seg forundre over at forfatterne av Bufdir-rapporten føler behov for å uttrykke følgende:
"Man bør ha tillit til at saksbehandlerne i barnevernet forvalter sin kompetanse til beste for brukerne og over tid utvikler god praksis basert på egne og kollegaers erfaringer. Erfaringsbasert praksis vil ikke nødvendigvis alltid tilfredsstille en vitenskapelig, evidensbasert praksis, men kan likefullt være en del av kunnskapsbasert praksis (BLD & Bufdir, 2009)." (s 209)
Man kan nesten si at forskerne nedtoner betydningen av en vitenskapelig tilnærming til barnevernsfaget, fordi barneverntjenesten har lang erfaring med det de holder på med.
Man kan også stille seg spørsmålet om denne typen utsagn i rapporten svekker inntrykket av objektivitet, og om utsagnet er et uttrykk for et generelt forsvar av barneverntjenesten og derfor burde vært utelatt.
Aller helst burde rapporten vært gjennomgått av uavhengige eksperter på vitenskapelig metode, slik at vi kunne få et nøkternt bilde av hvor stor informasjonsverdi rapporten egentlig har.
– – –
familien-er-samlet:
(11 oktober 2015)
Randomiserte studier med kontrollgruppe uetisk?
Forskerne av Bufdir-rapporten kommenterer selv det faktum at det finnes få randomiserte studier med kontrollgruppe innenfor norsk barnevernsforskning.
"Det er imidlertid liten tradisjon for å benytte randomiserte kontrollerte studier i evalueringer av ulike typer sosiale velferdstjenester. Det kan være både praktiske og ikke minst viktige etiske grunner til dette. Man kan vanskelig rettferdiggjøre en tilfeldig loddtrekning mellom barn til hhv. tiltaks- og kontrollgrupper når alle åpenbart har behov for bistand (195/196)"
I samme rapporten slår forskerne fast at vi strengt tatt ikke kjenner virkningen av tiltakene. Det er derfor vanskelig for meg å se at denne typen studier skal være etisk mer problematisk innenfor barnevern enn innenfor for eksempel legevitenskapen, hvor man bruker kontrollgruppe under utprøving av medisiner.
Det kan sikkert være krevende nok å gjennomføre slike studier. Dessverre kan man likevel mistenke at den største motforestillingen mot dem, er frykten for resultatene de måtte bringe.
– – –
MH Skånland:
(i ettertid)
Barnevernspedagog Else Karin Bukkøy uttaler i Stavanger Aftenblad den 2 juli 2015 følgende:
"Jeg har sett babyer som snur seg bort fra mor og far. Jeg har sett babyer som visner hen av mangel på stimulering. Den samme babyen som vender seg bort fra moren, har jeg sett kvikne til i møte med en tilfeldig person. Brutalt å se på, men likevel sant. Da haster det å finne nye omsorgspersoner."
– – –
familien-er-samlet:
(11 oktober 2015)
Det er godt mulig å få til studier med høyere vitenskapelig presisjon innenfor barnevernsforskning, – om man vil.
Vitenskapelighet ser samtidig ut til å være en trussel mot barnevernsfaget.
Barnevernspedagogen som tror hun har sett hvordan det kan haste med å finne nye omsorgspersoner til et spedbarn, illustrerer på en skremmende måte hvordan det nå også haster med å få til et paradigmeskifte innenfor barnevernet.
– – –
familien-er-samlet:
(17 oktober 2015)
Det er jo også slik at mange familier som er i kontakt med barnevernet, ønsker å bli kvitt dem. En måte å bli kvitt barnevernet på, er at tiltakene virker. For sikkerhets skyld, i tilfelle barnevernet skulle få greie på svarene, svarer kanskje noen deretter.
De fleste som kommer i kontakt med barnevernet er også redde, og mange vet også at dersom tiltakene ikke virker, øker risikoen for omsorgsovertakelse.
Rapporten er kvalitativ og inneholder derfor mange gjengivelser av hva intervjuobjektene har sagt, og for øvrig drøftelser som er mer eller mindre interessante. Innimellom alt dette finnes der noen svært viktige kjensgjerninger, nemlig at forskning hittil ikke viser at barnevern virker.
– – –
familien-er-samlet:
(25 oktober 2015)
Bindinger mellom sakkyndige og barneverntjenesten har vært problematisert i barnevernsdebatten de siste par årene. Spørsmålet er om lignende bindinger også kan oppstå mellom forskningsgrupper og oppdragsgivere.
I forordet til Bufdir-rapporten, beskrives også det økonomiske og faglige samarbeidet mellom forskergruppe og oppdragsgiver:
"Prosjektet er utført på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Bufdir har finansiert prosjektet (....)"
"Vi takker Bufdir for det viktige oppdraget (...)"
"Vi vil særlig takke vår kontaktperson, nn, for godt samarbeid og konstruktive innspill i løpet av prosjektet."
De som forstår seg på vitenskapskritikk, vet at feilkildene kan finnes på alle nivåer i forskningen. Det er således uheldig at oppdragsgiver ikke er en partsnøytral aktør uten egeninteresser i de forhold som skal undersøkes. Tvert imot er Bufdir nå i en situasjon der de har stort behov for å slå tilbake mot den massive kritikken som har fremkommet mot barnevernsetaten de siste årene.
Utifra det som er referert fra forordet, ville det være galt å ikke også drøfte om forskerne er tilstrekkelig fristilt fra oppdragsgiver, og om det nære samarbeidet også denne veien kan påvirke hvordan studien uformes, hvordan den ikke utformes, og hvordan resultatene presenteres.
Uavhengig av hva forskerne måtte komme frem til, er det vanskelig å tenke seg at en rapport som denne skulle konkludere med rammende kritikk av oppdragsgivers virksomhet, slik det kunne være faktisk grunnlag for når man leser stort og smått i rapporten.
Ideelt sett burde derfor oppdragsgiver for denne typen undersøkelser være en partsnøytral aktør, uten egne interesser i de forhold som studien gjelder.
– – –
MH Skånland:
(25 oktober 2015)
Det stemmer at de sjelden eller aldri er nøytrale. Det skyldes både finansiering (hvilke miljøer får forskningspenger) og hvem som er interessert i emneområdet. Det er vanligvis folk som selv driver på med noe i nærheten av det samme, i de samme miljøene.
Forskere som er helt utenforstående i forhold til dette, aner sjelden hvor dypt feilinnretningen av barnevernet og tilhørende psykologi stikker, så de går mere overfladisk ut fra at de fleste opplysninger de får, er ok. Jeg har aldri truffet på folk fra helt andre felter som setter seg tilstrekkelig inn i virkeligheten før de trekker konklusjoner.
– – –
familien-er-samlet:
(25 okt 2015)
Det ser i alle fall ut til at forskerne har et nært økonomisk og faglig samarbeid med oppdragsgiver Bufdir, at de har et nært samarbeid med barneverntjenesten som står for mye av datainnsamlingen i studien, at de nedtoner de mange feilkildene i studien, og at de tar barneverntjenesten i forsvar og kommer med det som ligner bortforklaringer når de må erkjenne at vi ikke har noen som helst vitenskapelige holdepunkter for at barnevern virker.
Synd at journalistene ikke er interessert i å grave i denne materien, som andre allerede har påpekt.
– – –
MH Skånland:
(29 mai 2016)
Rune Fardals appell ved demonstrasjonen i Trondheim 28 mai 2016 er relevant her. Det dreier seg om barnevernets "undersøkelser", slik som "8 av 10 er fornøyd ...."
28 Mai 2016 Demonstrasjon mot barnevernet, Trondheim
Rune Fardal, på youtube, 28 mai 2016
– – –
familien-er-samlet:
(29 mai 2016)
Fardal går jo enda dypere i materien. Det er lite troverdighet igjen av denne rapporten nå. Journalistene ønsker visst ikke å utfordre myndighetene på dette.
– – –
Sliten:
(29 mai 2016)
Kan ikke si annet enn at det passer inn i mønsteret jeg selv har fått av dagens Norge. Gudene vet hvor lenge det har eksistert før jeg så det.
* * *
Se også
familien-er-samlet:
Rapporter om barnevern fra Bufdir i 2015 og 2016
Ny Bufdir brukerundersøkelse 2016
MHS's hjemmeside, 17 april 2020
Marianne Haslev Skånland:
En våken rapportlesers analyse av Bufdir's rapport
MHS's hjemmeside, 1 oktober 2015
– : Europarådet med kritisk rapport om europeisk barnevern
MHS's hjemmeside, 3 juli 2018
– : Myndighetenes statistikker og generaliseringer om barnevern
MHS's hjemmeside, 19 oktober 2018
– : Hvordan gransker man barnevernets virkelighet?
MHS's hjemmeside, 7 januar 2020
–: Hva med den nasjonale granskningen av barnevernssaker?
MHS's hjemmeside, 26 juli 2017
Olav Terje Bergo:
Selvpålagt blindhet hos tre barnevernsforsvarere
MHS's hjemmeside, 20 februar 2019l
Anita Skippervik:
Norske granskingsmetodar i barnevernsaker held ikkje internasjonal standard
MHS's hjemmeside, 27 februar 2019
Øyvind Røen:
Innlegg ved kommunestyremøtet i Samnanger 22 august 2019 om gransking av barnevernet
MHS's hjemmeside, 4 september 2019
Elisabeth Johannessen:
Barnevernets makt
Tidens Krav, 23 mai 2007
Ronny Hugo Hansen Warelius:
Kommentar om vitenskapelig informasjon i barnevernssaker
MHS's hjemmeside, 4 oktober 2019
Gunnar Graff:
Angrep på barnevernet – en desperat handling?
MHS's hjemmeside, 16 januar 2020
*