*
26 april 2021
Marianne Haslev Skånland:
Skal ofrene følges opp fortsatt – av barnevernet selv?
Barnevernets evige drømmer, og tilstanden i 2021
I Aftenposten i 2007 gikk Jan Storø ved Høgskolen i Oslo sterkt inn for at barn og unge som barnevernet har drevet omsorg for, skulle ha fortsatt oppfølging etter fylte 18 år, myndighetsalderen da man skal bestemme og ta ansvar selv. Den fortsatte omsorgen må de ha fra det offentlige, skal man tro Storø, og bare det bevilges penger til det, vil det offentlige – igjen ifølge ham – bli verdens beste foreldre!
Jan Storø:
Foreldreansvaret ingen vil ta
Aftenposten, 28 november 2007, sist oppdatert 20 oktober 2011
Jan Storø har vært vel kjent som barneverner, meget aktiv i propaganda for tvangsfjernelser av barn fra deres uperfekte familier og for alt annet barnevernet drev og driver med:
Elisabeth Backe-Hansen og Jan Storø:
La oss bli tydelige i barneverndebatten: Det er DEG de demonstrerer mot
Aftenposten, 27 mai 2016
Jf Åge Simonsens innlegg (listen nederst) om argumentasjonen.
I artikkelen i 2007 gjør Storø reklame for en bok han selv har skrevet, og snakker begeistret om norsk forskning og initiativ til mer av det samme. Særlig mener han det er positivt å oppnevne en 'kontaktperson', så det må man forske mere om.
Han unngår å nevne en av de mange elefantene som ikke bare er i rommet men tramper rundt i glassbutikken hans: I majoriteten av sakene vil foreldre, besteforeldre og andre nærstående svært gjerne 'ta foreldreansvaret' og også være 'kontaktpersoner', men hindres av barnevernet, normalt uten plausibel begrunnelse. Barnevernets propaganda om sin egen nødvendighet og nytte er forlengst slått i knus av virkeligheten – det er glasskår.
Storø er steinsens taus om disse virkelige foreldrene barnevernet har berøvet barna, om barnevernets ødeleggelse av hjemmet og pining av foreldrene, ødeleggelser som kanskje etter mange år er gått så langt at forholdet foreldre-barn til slutt vanskelig lar seg reparere når barna ved 18 år endelig skulle bli fri den skadelige innflytelsen fra barnevern, fosterforeldre, psykologer, tilsynsførere og alle andre betalte aktører.
Nei forresten, han sier et lite pipp om foreldre. "Mange vil si at det offentlige bør gå inn i foreldreoppgaven med enda større styrke og kunnskap enn selv den beste av foreldre i befolkningen." Det hadde han stor tro på. Etter 110 år med norsk barnevern skulle de 'barnefaglige' bli verdens beste foreldre for barn de har ødelagt og har ødelagt for.
Det hjelper lite å moraliserende si 'bør' når realiteten er at de neppe kan.
*
Svensk barnevern må sies å ha ligget 'foran' Norge i en del årtier (ihvertfall inntil oljepenger blåste norsk barnevern og allierte profesjoner ytterligere opp), i redselsfullheter i å drive barnevern, etter samme forestillinger om hva offentlig omsorg kan utrette av ideelle tilstander som forestillingene som regjerer i Norge. Her er et eksempel på hvordan en 'kontaktperson' skulle løse 'et problem' i Sverige:
Marianne Haslev Skånland:
Barnevernets kontaktpersoner
MHS's hjemmeside, 9 oktober 2011
Ivrige krefter i Skotland har prøvet seg på å få oppnevnt en offentlig diktator for hvert barn – men heldigvis har visst mer fornuftige krefter lykkes i å stagge planleggingen:
June Conway:
Some ethical objections to the 'Named Person Scheme'
Sunday Guardian Live, 14 oktober 2017
*
Er barnefaglige etater i det hele tatt i stand til å kompensere for den naturlige kjærligheten og naturlige samhørigheten egen familie gir barn, og som de 'barnefaglige' er de første til å forsøke å ødelegge? Kommentar fra meg unødvendig, men noen barnevernere selv rykker fra tid til annen ut med hva barna vil – kanskje uten å skjønne hvordan de selv (barnevernet) avslører seg. Det barna vil, er jo ikke er det barnevernet vil, og konsekvensen når det er barnevernets vilje som regjerer viser lysende klart hvor ville veier de 'barnefaglige' er ute på. Her har vi noen 'barnefaglige eksperter' i 2004 om hvilket resultat 'stabil' plassering i fosterhjem gir:
" — Barnevernet står ofte maktesløse når ungdom vil flytte ut av fosterhjemmet. Selv om de velger å flytte hjem til dårlige fungerende foreldre eller på en hybel, er det lite å gjøre, sier sjefpsykolog Toril Havik ved Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet."
Flytter ut – barnevernet maktesløse
Aftenposten, 5 april 2004, sist oppdatert 19 oktober 2011
Vel, så helt maktesløse har de jo ikke vært, da. Tvert imot utfolder det offentlige som 'omsorgsperson' klart større styrke enn Storø gir dem ære for, til å gjennomføre 'ideell, stabil oppvekst for barn'. Bruken av tvang er velkjent, men det er nok nyttig for alle som ikke vet, eller som skyr unna fra å vite, å konfronteres med en oversikt:
Politiet utførte 2800 oppdrag mot barnevernsbarn på ett år
Stavanger Aftenblad, 12 februar 2021
og Samleside om emnet.
I dag i 2021 er ettervernet av barnevernsbarn, med kontaktpersoner og ymse, blitt utvidet med mange år, godt inn i voksen alder. Det må altså til? Klippefast tro på egne 'kunnskaper' fortsetter likevel i barnevernet. I 2009 hevdet to forskere at alt var gått så mye bedre i USA under Clinton:
P.t. Berkeley og Marit Skivenes:
Et ustabilt, utrygt liv
Bergens Tidende, 26 oktober 2009
De sier:
"I stedet for en trygg og permanent omsorgssituasjon er det flyttinger mellom biologisk foreldrehjem og fosterhjem, og mellom ulike fosterhjem og institusjoner. Dette er påvist av blant andre forsker Torill Havik ved UiB, som viser at hvert fjerde fosterbarn har flyttet fem ganger, og det er barn som har flyttet 30 ganger, har vi nylig sett i NRKs Brennpunkt (20.09.2009)."
Så kommer deres gjengivelse av den offentlige versjonen av barnevernsaksjonene i USA:
"Trass i store forskjeller mellom amerikanske og norske forhold, gir USAs policy overfor plasserte barn viktig kunnskap om hvordan barna kan sikres en varig omsorgssituasjon. Policyendringen som kom under Clinton-administrasjonen var en reaksjon på de ustabile og utilfredsstillende forhold amerikanske barnevernbarn levde under. Det ble politisk bestemt at det skulle være tidsfrister for hvor lenge det skal arbeides for gjenforening, og når barnevernet skulle arbeide for en permanent plassering av barnet. Det ble gitt klare signaler om at adopsjon i langt større utstrekning skulle benyttes, fordi adopsjon ble ansett som nest beste alternativ etter gjenforening med biologiske foreldre.
Konkret er det i USA en tidsfrist som går ut på at hvis et barn har vært plassert utenfor hjemmet 15 måneder av de siste 22 månedene, skal adopsjon være overordnet målsetting. I denne tidsperioden har biologiske foreldre krav på å motta hjelp som skal gjøre dem i stand til å gjenforenes med barnet. I Norge er det ikke gitt tidsrammer for hvor lenge foreldre kan kreve tilbakeføring eller at barnevernet skal arbeide for gjenforening, noe som trolig er medvirkende til at barn kan være plassert utenfor hjemmet hele oppveksten uten at adopsjon blir vurdert."
Denne versjonen aksepterer Berkeley og Skivenes uten å undersøke hverken virkeligheten bak den sosialarbeids-ideologiske fasaden eller hvordan den videre utviklingen hadde vært, allerede da de skrev (og også uten å se faresignalene som barnevernsmiljøet hele tiden hadde tilgang til, jf 2004-artikkelen Flytter ut – barnevernet maktesløse):
Marianne Haslev Skånland:
Hillary and Bill Clinton – zealous promoters of forced adoptions in the USA
MHS's hjemmeside, 23 / 25 november 2020
(Kortere, norsk versjon:
Hillary og Bill Clinton – ivrige pådrivere for tvangsadopsjon i USA
MHS's hjemmeside, 29 oktober 2020)
Når Berkeley og Skivenes argumenterer med at "Det handler om individets grunnleggende behov for å bli elsket og anerkjent.", stiller de altså ikke det helt vesentlige spørsmålet: "Av hvem?" Deres uforstand om grunnlaget for det biologiske prinsipp sperrer øyensynlig for innsikt. Så er de og deres likesinnede fornuftige å benytte som kontaktpersoner?
**
Se også
Åge Simonsen:
Protestbølgene mot norsk barnevern
MHS's hjemmeside, 19 juni 2016
Marianne Haslev Skånland:
Vurderingen av det biologiske prinsipp i Raundalen-utvalgets innstilling NOU 2012-5 og i presentasjonen av den
MHS's hjemmeside, 25 oktober 2020
– : Barnevernsjobben nå: Å utøve det man må kalle 'profesjonell kjærlighet'
MHS's hjemmeside, 10 november 2018
Erik Bryn Tvedt:
Hvem ivaretas i barnevernssaker?
MHS's hjemmeside, 5 februar 2019
Rødt Ringsaker v/ Terje Jektvik:
Det handler om sakene der menneskerettighetene er brutt
MHS's hjemmeside, 28 januar 2021
familien-er-samlet:
Flukt, eksil og sjanser
MHS's hjemmeside, 11 november 2020
Arnfinn Wiksaas:
De stjeler barn
MHS's hjemmeside, 21 januar 2017
Gruppen til Familiens Selvstendige Rett (GFSR), Redd Våre Barn (RVB), og BarnasRett.no:
Critical comments to Norway's fourth periodic report to the UN Committee on the Rights of the Child – 2008
Forum Redd Våre Barn, 25 januar 2009
Olav Terje Bergo:
Sannhet og løgn om barnevernet
MHS's hjemmeside, 9 februar 2021
Anita Skippervik:
Kortversjon av historikken til det norske barnevernet
MHS's hjemmeside, 17 februar 2021
*