*
Marianne Haslev Skånland
2007, 3. utgave desember 2009
Noen mulige definisjoner av setningsledd, basert på
• formelle egenskaper,
• tematiske og semantiske roller,
• utdeling og kilde til semantiske roller,
• semantiske og referensielle egenskaper ved formene,
• forskjellen mellom sentrale og parasittiske medlemmer av en klasse.
Det er nødvendig først å definere og i noen grad gå inn på egenskapene til de ovennevnte begrepene for at de skal være nyttige for definisjon av setningsledd.
Formelle egenskaper:
Bestemte typer bøyning og/eller bestemte typer plassering
Tematiske roller:
Tematiske roller uttrykker setningens informasjonsstruktur.
tema (Lyons: topic) = det den talende velger å ville si noe om.
Et typisk tema inneholder informasjon som er kjent for den talende, og som han forutsetter kjent eller lett identifiserbart av tilhøreren. Ønsker den talende å snakke om noe som er ukjent, introduserer han det gjerne først som rhema, for deretter i påfølgende setninger å kunne forutsette det kjent.
Typiske temaer er derfor ikke sterkt fremhevet gjennom kontrastiv aksentuering eller uvanlig plassering. Sterk fremhevelse av tema betyr gjerne at det står i klar kontrast til noe annet som nevnes eller har vært nevnt, og da er nytt i kraft av å være kontrastert med noe annet, og derfor ikke et typisk men et parasittisk tema.
Fordi typiske temaer utgjør et felles godtatt utgangspunkt, er de ofte statiske i sin betydning, refererer til eksisterende eller godtatte ting, personer osv, eller saksforhold som det ikke settes spørsmålstegn ved. Disse typiske temaene uttrykkes derfor gjerne gjennom nominale ledd, eller gjennom adverbiale ledd som den talende og tilhøreren har en felles oppfatning av, som nå, her i byen. De mest typiske temaer refererer ikke til handlingsforløp.
Typisk plassering av tema i mange språk er første plass i setninger. Dette kan ha sammenheng med at det er kommunikasjonsmessig nokså naturlig at man først nevner hva man vil snakke om, og dernest kommer med de oplysninger man vil formidle om dette. Men det "motsatte" er også mulig (og da blir denne forklaringen lett sirkulær): I andre språk kan første plass normalt brukes til de/de ledd som har ny informasjon og/eller er grammatisk tyngst, mens tema – kanskje fordi det ansees som selvsagt – plasseres lenger ute.
I norske utsagnssetninger er første leddplass normalt temaplass.
I noen språk kan mange grammatiske setninger være temaløse, f.eks i en sammenhengende samtale eller tekst. Det betyr gjerne at temaet ansees selvsagt i situasjonen og ikke trenger nevnes, eller at det har vært nevnt like før. Da kan det være at tema bare uttrykkes hver gang man skifter tema eller synsvinkel.
I en del språk kan det være formelt merket ved spesielle grammatiske markører hva som er tema i en setning, i setningstyper hvor det ikke av andre grunner er opplagt.
rhema (Lyons: comment) = det den talende sier om tema.
Et typisk rhema inneholder informasjon som den talende forutsetter er ny for tilhøreren. (Å formidle informasjon som ikke på forhånd er kjent, er jo selve grunnpoenget med
kommunikasjon.) Informasjonsmessig er derfor et typisk rhema det sentrale fokus i setningen.
Typiske rhemaer er derfor gjerne fremhevet gjennom normal aksentuering. Skal det fremheves ekstra sterkt, må det gjøres gjennom ekstra sterk, kontrastiv aksentuering, eller
gjennom uvanlig plassering, eller gjennom spesielle grammatiske markører som signaliserer dette. Hvis rhema ikke bringer ny informasjon men er en repetisjon (gjerne fordi tema er fokusert gjennom kontrastiv fremheving), kan rhema være helt uaksentuert. Det regnes da som ikke-typisk (= parasittisk).
Fordi typiske rhemaer bringer ny informasjon, er denne informasjon ofte om prosesser eller handlingsforløp, slikt som dreier seg om forandringer og derfor er ikke-statisk. Typiske rhemaer har derfor et verbalt ledd som kjerne. Dette er det leddet som er det grammatisk dominerende i setningen, jf nedenfor om verbalt predikat.
En setnings rhema ansees oftest å være hele setningen minus tema.
En setning (eller en ytring som kun er et setningsfragment) kan bare være rhemaløst hvis rhema ville være en repetisjon og tema være det som gir ny informasjon.
I en del språk kan det være formelt merket ved spesielle grammatiske markører hva som er rhema i en setning, i setningstyper hvor det ikke av andre grunner er opplagt.
Semantiske roller:
Setningsledds semantiske roller uttrykker setningens semantiske struktur.
Viktige semantiske roller er: handling, sansning, prosess, tilstand, plassering, agens, sansende, mottager, mål, resultat, tid, sted, grad, årsak, måte, ledsagende omstendighet.
(Listen er ikke nødvendigvis uttømmende. Den kan også gjøres mindre differensiert. Forskjellige forskere har ulike argumenter for hvor sterkt de vil differensiere mellom typer.)
Utdeling av og kilde til semantiske roller:
-----------------------------------------------------------------------------------------
verbale ledd
Får sin semantiske rolle fra sin egen betydning.
Deler ut semantiske roller til andre setningsledd.
-----------------------------------------------------------------------------------------
nominale ledd
Får sin semantiske rolle fra det verbale setningsleddets betydning
og form/klasse.
Deler ikke ut semantiske roller til andre setningsledd.
-----------------------------------------------------------------------------------------
adverbiale ledd
Får sin semantiske rolle fra sin egen betydning.
Deler ikke ut semantiske roller til andre setningsledd.
-----------------------------------------------------------------------------------------
En nominal frase som ikke danner eget setningsledd kan enten være en underordnet del av større nominale fraser, eller de kan være styrt av preposisjoner i samme frase. I førstnevnte tilfelle får den underordnede nominalfrasen sin semantiske rolle sammen med det overordnede nomenet. I sistnevnte tilfelle er det preposisjonen som tildeler semantisk rolle til nominalfrasen.
Verbal orientering: et verbs styring av andre ledds obligatoriske eller prefererte semantiske rolle.
Verbal orientering kan enten ligge inherent i verbalroten, eller kan uttrykkes formelt. Når det er uttrykt formelt, kalles det diatese (jf nedenfor om subjekters semantiske rolle og om verbalt predikat).
Noen verb med forskjellig rolle-betydning og forskjellig inherent verbal orientering:
hoppe stoppe se leve være ligne
arbeide svinge fremtre føde bo tiltrekke
aktivisere treffe høre dø plassere like
lese skinne føle drepe gi behage
bake tenke nøle vite få synes
slå bedømme undres kunne ha skyldes
Semantiske og referensielle egenskaper:
Aspekter av formenes egen betydning og referanse som er typiske for ulike ledd.
Sentrale og parasittiske medlemmer av en klasse:
Ved hjelp av dette synspunktet kommer man frem til definisjoner som avgrenser en klasse på hensiktsmessig måte, selv når ikke alle medlemmer av klassen har alle egenskapene som er karakteristiske for klassen. Man angir alle egenskaper som er karakteristiske for den gruppen man velger å betrakte som sentrale medlemmer av klassen. Så angir man hvilke formelle egenskaper en form må ha til felles med de sentrale for å regnes som et ikke-sentralt (= parasittisk) medlem av klassen gjennom analogi, hvis én eller flere av de karakteristiske egenskapene mangler.
*
Nedenstående definisjoner av setningsledd bygger på disse prinsippene, men gjør ikke krav på å være de eneste mulige eller på nødvendigvis å være gode nok i alle tilfeller.
Subjekt
er et nominalt ledd hvor de mest typiske forekomstene har:
• tematisk rolle tema, med et typisk temas egenskaper:
• referanse til noe som forutsettes kjent av den talende og av tilhører, og derfor står i bestemt form i språk som har bestemthetsbøyning, slik som norsk,
• en viss plassering, i norsk som første ledd i utsagnssetninger,
• semantisk rolle agens, tildelt subjektet av et verbalt predikat,
• i noen språk en viss form (kasus) som skiller det fra andre nominale ledd.
Mindre typiske – parasittiske – tilfeller, som mangler én eller flere av de mest typiske egenskapene, kan identifiseres som subjekter ved at de har samme form (f.eks kasus nominativ) og/eller samme plassering i setninger som de typiske, eller ved andre egenskaper som kan være diagnostiske for subjekter skjønt de ikke er blant de aller mest typiske, eller ved at det ikke er mulig at det kan være noen annen type ledd.
Subjekter har flere mulige semantiske roller i tillegg til den sentrale av agens. Det består en viss grad av hierarki mellom tolkningene av subjektets mulige semantiske roller, skjønt rekkefølgen er ikke helt streng:
agens
levende vesen som sanser/erfarer/opplever
instrument, årsak
mottager
mål, resultat
uklar eller ingen semantisk rolle
Hvilken rolletolkning som anvendes, avhenger både av subjektets egen betydning, av predikatets betydning, og av predikatets form/klasse. Dette siste betyr: I mange språk kan verbale predikater bøyes i forskjellige former, kalt diateseformer, som bestemmer rolle-tolkningen av andre ledd i setningen, særlig ofte av subjektet. Eller verb kan falle i ulike klasser som på lignende måte styrer rolletolkningen av andre ledd i setningen, det er dette som ovenfor er kalt verbal orientering.
Norsk har diatesebøyning med to former: aktiv og passiv. Aktiv verbalform styrer ovenstående hierarki av mulige rolletolkninger av subjektet. Passiv verbalform utelukker agens, sanser/erfarer/opplever og instrument/årsak som tolkninger av subjektet.
Noen norske verb faller også i klasser med ulik verbal orientering: gi og få har samme betydning, men gi er orientert mot et agens-subjekt, et mottager-hensynsledd og et mål-objekt, mens få er orientert mot et mottager-subjekt og et mål-objekt.
I en norsk utsagnssetning står et subjekt som ikke er tema (= ikke står på temaplass først i setningen), etter finitt verballedd men foran infinitt verbal; det står ikke etter infinitt verbal.
I noen språk må subjekter være bestemte. I norsk kan subjekter også ha ubestemt form og ikke-spesifikk referanse. Subjektet kan dertil være uten innhold, i det upersonlige, formelle subjektet det.
Subjektet i en norsk setning har nominativs form hvis det er et pronomen; hvis det ikke er et pronomen, kan det normalt substitueres med et pronomen i nominativs form. Subjektet i et setningsemne (= en transformert setning) kan ha eller substitueres med en akkusativsform; i slike konstruksjoner står et verbalt predikat i infinitt form.
predikat
defineres på tre forskjellige måter, som ofte ikke dekker den samme delen av en setning:
1 den delen av setningen som utsier noe om temaet,
2 den delen av setningen som utsier noe om subjektet,
3 den grammatisk viktigste frasen i rhema.
Hvis subjektet er tema, gir definisjonene 1 og 2 sammenfallende resultat. Hvis derimot subjektet ikke er tema men er en del av rhema, vil definisjon 1 gi et predikat som er identisk med hele rhema inklusive subjektet, mens definisjon 2 gir et predikat som omfatter tema pluss rhema minus subjektet. I definisjon 1 er grammatiske kriterier forsøkt identifisert fullstendig med informasjonsstrukturelle.
Predikater kan være verbale, nominale og adverbiale. De mest typiske predikater er verbale, med disses semantiske, rolle-semantiske og grammatiske egenskaper.
verbalt predikat (= verbal)
defineres som et predikat hvor den grammatisk viktigste frasen er verbal, og omfatter derfor ikke predikater med nominale eller adverbiale fraser som kjerne.
Også "verbalt predikat" kan defineres på de tre måtene som "predikat" kan, med tilleggskrav at den grammatisk viktigste frasen i predikatet etter definisjon 1) og 2) er verbalt. Etter definisjon 3) er den grammatisk viktigste frasen den eneste frasen i predikatet.
Et typisk verballedd inneholder et ord som sies å fungere "som (hoved)verb", dvs verbalt, hvilket betyr:
• verbalfrasens semantiske rolle kommer fra dette verbets egen betydning,
• den mest typiske semantiske rollen er handling, utført av en agens,
• verbets betydning, form og/eller klasse styrer (= bestemmer hvor mange og hvilke) andre ledd som setningen skal/kan inneholde og disses form (kasus, bestemthet),
• verbet utdeler semantiske roller til nominale ledd i setningen og i sjeldnere tilfeller til adverbiale,
• den mest typiske diateseformen av verbet i språk som har diatesebøyning, er aktiv, som medfører at agenstolkning av subjektet prefereres, når verbets betydning og subjektets betydning gjør det mulig,
• i noen språk kan enten verbet (eller ett av dem, hvis verbalfrasen har både hovedverb og hjelpeverb) bøyes i kategorier som er typiske for ord i verbal funksjon, så som diatese, tempus, aspekt, modus, eller verballeddet står på en bestemt plass i setningen.
Mindre typiske – parasittiske – tilfeller, som mangler én eller flere av de mest typiske egenskapene, kan identifiseres som verbale predikater ved at de har samme form (f.eks bøyningsmuligheter) og/eller samme plassering i setninger som de typiske, eller ved andre egenskaper som kan være diagnostiske for verballedd skjønt de ikke er blant de aller mest typiske, eller ved at det ikke er mulig at det kan være noen annen type ledd.
Verbaler har flere mulige semantiske roller i tillegg til den aller mest typiske av handling. Det består en viss grad av hierarki mellom tolkningene av mulige semantiske roller, skjønt rekkefølgen er ikke helt streng:
handling
sansing, erfaring, opplevelse
fungering som redskap, forårsaking
prosess, utvikling, frembringelse
plassering, eksistens
uklar eller ingen semantisk rolle
Hvilken rolletolkning som anvendes av tilhøreren for å forstå setningen, avhenger både av subjektets betydning, av predikatets egen betydning, og av predikatets form/klasse. Uklar eller ingen semantisk rolle har bl.a de hyppigste typene forekomst av være.
I norsk er verbale predikater de eneste mulige predikater i fullstendige setninger, i den forstand at ethvert predikat i en setning må ha et verbalt ord til å bære selve predikatsfunksjonen.
I en norsk utsagnssetning står et typisk predikat på annen plass i setningen, direkte etter tema. Hvis setningen inneholder både en finitt og en infinitt verbaldel, står den finitte verbalformen på annen leddplass. Den/de infinitte står da enten i samme frase som den finitte og direkte etter denne, eller etter subjekt og/eller setningsadverbialer hvis setningen har slike ledd plassert i rhema.
I norsk kan verb vanligvis bøyes i diatese (aktiv – passiv), i tempus (presens – preteritum), og i modus (indikativ – imperativ (– marginalt kan man muligens også regne med optativ)).
objekt (= direkte objekt)
er et nominalt ledd hvor de mest typiske forekomstene:
• ikke er tema men del av rhema,
• har semantisk rolle mål for handling eller resultat av handling, tildelt objektet av et verbalt predikat,
• er grammatisk nær knyttet til verbet i det verbale predikatet,
• i noen språk har en viss form (kasus) som skiller det fra andre nominale ledd, og denne formen styres av verbet,
• en viss plassering, i norsk etter både subjekt, finitt og eventuelt infinitt verbal og etter eventuelle setningsadverbialer i utsagnssetninger.
Mindre typiske – parasittiske – tilfeller, som mangler én eller flere av de mest typiske egenskapene, kan identifiseres som objekter ved at de har samme form (f.eks kasus akkusativ) og/eller samme plassering i setninger som de typiske, eller ved andre egenskaper som kan være diagnostiske for objekter skjønt de ikke er blant de aller mest typiske, eller ved at det ikke er mulig at det kan være noen annen type ledd.
Objekter har flere mulige semantiske roller i tillegg til den sentrale av mål/resultat. Det består en viss grad av hierarki mellom tolkningene av objektets mulige semantiske roller, skjønt rekkefølgen er ikke helt streng:
mål, resultat
mottager
årsak
uklar eller ingen semantisk rolle
Objektet kan ikke ha den semantiske rollen volutiv (= bevisst handlende) agens.
Hvilken rolletolkning som anvendes, avhenger både av objektets egen betydning, av subjektets betydning, av predikatets betydning, og av predikatets form/klasse.
I en norsk utsagnssetning kan et ikke-typisk – parasittisk – objekt stå som tema (= stå på temaplass først i setningen). Dette har den effekt å fremheve det kontrastivt.
I noen språk må objekter være bestemte. I norsk kan objekter ha både bestemt og ubestemt form og spesifikk og ikke-spesifikk referanse. Objektet kan dertil være uten (klart) innhold, som i det refleksive pronomenet seg eller upersonlig det, når det er obligatorisk objekt for visse verb.
Objektet har i norsk akkusativs form hvis det er et pronomen; hvis det ikke er et pronomen, kan det normalt substitueres med et pronomen i akkusativs form.
hensynsledd (= indirekte objekt)
er et nominalt ledd hvor de mest typiske forekomstene:
• ikke er tema men del av rhema,
• har semantisk rolle mottager for handling eller for resultat av handling, tildelt hensynsleddet av et verbalt predikat,
• er grammatisk nær knyttet til verbet i det verbale predikatet,
• i noen språk har en viss form (kasus) som skiller det fra andre nominale ledd, og denne formen styres av verbet,
• en viss plassering, i norsk etter både subjekt, finitt og eventuelt infinitt verbal og eventuelle setningsadverbialer i utsagnssetninger, og foran objektet.
Mindre typiske – parasittiske – tilfeller, som mangler én eller flere av de mest typiske egenskapene, kan identifiseres som hensynsledd ved at de har samme form (f.eks kasus dativ) og/eller samme plassering i setninger som de typiske, eller ved andre egenskaper som kan være diagnostiske for hensynsledd skjønt de ikke er blant de aller mest typiske, eller ved at det ikke er mulig at det kan være noen annen type ledd.
Hensynsledd har et smalt utvalg av varianter innenfor den semantiske rollen mottager. Variasjonen er knyttet til variasjonen i betydningen til de verb som styrer hensynsledd. Det kan dertil ha uklar eller ingen semantisk rolle.
Når et verb bare styrer ett nominalt ledd (bortsett fra subjektet), kan verbets betydning være slik at det er uklart på semantisk grunnlag om dette ene leddet er objekt eller hensynsledd. I slike tilfeller klassifiserer man det gjerne på basis av form (kasus).
I en norsk utsagnssetning kan et ikke-typisk – parasittisk – hensynsledd stå som tema (= stå på temaplass først i setningen). Dette har den effekt å fremheve det kontrastivt.
I noen språk må hensynsledd være bestemte. I norsk kan hensynsledd ha både bestemt og ubestemt form og spesifikk og ikke-spesifikk referanse. Hensynsleddet kan dertil være uten (klart) innhold, som i det refleksive pronomenet seg, når det er obligatorisk hensynsledd for visse verb.
Hensynsleddet har i norsk akkusativs form hvis det er et pronomen; hvis det ikke er et pronomen, kan det normalt substitueres med et pronomen i akkusativs form.
adverbial
er et ledd som typisk:
• kan forekomme både som del av rhema og som tema,
• når det er tema, står på temaets vanlige plass (i norsk første plass i utsagnssetninger),
• når det er tema, i visse språk som engelsk kan gi mulighet for at også subjektet kan stå som (sekundært) tema samtidig,
• ikke får sin semantiske rolle tildelt seg av et verbalt predikat men av adverbialleddets egen betydning eller form, og hvor det derfor ikke er noe hierarki mellom forskjellige mulige rolletolkninger,
• ikke er grammatisk nær knyttet til verbet i et verbalt predikat, og som derfor kan grammatisk modifisere ikke bare et verbal men også hele setningen, og ha ikke bare semantisk rolle knyttet til verbalhandlingen, men også knyttet til andre ledd enn verbalet eller til hele setningen,
• har som semantisk rolle å angi et forhold ved den handlingen som uttrykkes i et verbalt predikat, forhold som sted, tid, grad, årsak, agens, måte, ledsagende omstendighet,
• i noen språk har en viss form (kasus) som skiller det fra nominale ledd,
• til forskjell fra subjekt, objekt, hensynsledd og verbal kan forekomme i flere eksemplarer i samme setning, hvor de ulike adverbialene uttrykker forskjellige forhold ved verbalhandlingen.
*